Vi tilbragte nyttårshelgen i nasjonalparken omkring Mburosjøen og hadde et par fine dager med fottur hos imapala, sebra og bøfler, båttur på sjøen for å hilse på flodhest og krokodiller. Størst lykke hos den yngste turdeltageren på to og et halvt år gjorde nok apekattene som romsterte omkring hytta vår. Jeg hadde glemt å lukke bilvinduet, så en hadde vært innom bilen og funnet seg en banan som hun satt på biltaket og delikaterte seg med.
og planene for dagen ble uaktuelle, ikke noe bankbesøk for å ordne skolepenger for barna i «The Child is Innocent — Latin balle pee», ingen korreksjon på salen for studentene mine og guttene er hjemme fra skolen.
Norske Arkitekters Landsforbund, NAL, har byttet navn på tidsskriftet sitt. Det har hett Byggekunst i omkring 80 år, så det var på tide å finne på noe nytt, nå heter det Arkitektur N, lenge har det hett The Norwegian Review of Architecture på utenlandsk.
For omtrent halvannen uke siden offentliggjorde Fund for Peace/Foreign Policy sin ÓFailed States IndexÓ for tredje gang. Den bygger på opplysninger hentet inn fra over 12 000 offentlig tilgjengelige dokumenter i perioden mai Ð desember året før. Landene som er med i oversikten rangeres etter 12 indikatorer: 4 sosiale, 2 økonomiske og 6 politiske. For hver indikator får de mellom 0 (ingen problemer) og 10 (maksimalt mislykket) poeng. Fullstendig kollaps vil dermed gi 120 poeng. Så ille står det ikke til noen steder, men enkelte land, med Sudan i spissen, kommer betenkelig nær.
Ja, det hadde vi her i går, i tillegg til vår egen M7 stilte naboene, Kenya, Tanzania, Rwanda og Burundi med hver sin. Det var utvidelsen av Den østafrikanske unionen som skulle besegles med underskrifter på skinninnbundne traktater. Det kan være fristende å sitere Helmuth Kohls atten år gamle utsagn: ÓJetzt wird zusammen gefŸhrt was zusammen gehšrtÓ; Rwanda og Burundi hørte til Tysk ¯stafrika sammen med Tanganyika inntil alle tyske kolonier ble avviklet i Versailles etter første verdenskrig. Den gangen het det forresten Urundi uten B.
Tidligere helseminister, generalmajor Jim Muhwezi ble sendt til Luzira mandag 28. mai. Han meldte seg selv hos politiet etter at han var kommet tilbake fra London. Der hadde han vært til helsesjekk, større tillit har ikke samfunnstoppene til helsevesenet i Uganda, selv ikke en tidligere sjef for det. Signalet til folk flest er klart og tydelig: det vi kan gi dere her i landet er dessverre sekunda, heldigvis er vi selv i en slik situasjon at vi kan oppsøke prima tjenester i utlandet.
Fredag 20, april sluttet første termin dette skoleåret. På en sånn dag blir det alltid trafikkaos fordi alle skal hente sitt avkom samtidig. De som ikke blir hentet med bil, må finne seg plass med matatu, ”taxi” eller ”maxitaxi” etter våre begreper. Ettersom de fleste skoler tillater at elevene lar madrasser, vaskefat, jerrykanner og slikt bli igjen på skolen denne gangen, består bagasjen bare av blikkister og kufferter. Det gjør transporten enklere, skoleårets slutt og begynnelse er en større sjau.
Min venn Andrew kom innom torsdag kveld og lurte på om jeg hadde vært i byen. Nei, jeg hadde holdt meg ved teltene hele dagen og drevet med noe arbeid jeg tenkte studentene mine ville få glede av. Syv indere var blitt drept, sa han, og to afrikanere, den ene skutt idet han skulle til å plyndre en butikk. Det var demonstrasjonen mot avhendingen av Mabira som hadde gått over styr. Syv indere var drept i Jinja også. Dramatiske nyheter, like etter fikk jeg en bekymret telefon fra en annen venn som lurte på om jeg var hjemme i god behold. Demonstrasjonen hadde en makerereavdeling også, jeg kunne jo ha vært med i den… Nei, slik demonstrasjoner lett løper løpsk her i byen, prøver jeg å holde meg utenfor spredningsområdet for tåregass.
Inntil i går ble utroskap rammet av straffeloven her i Uganda, men partene ble rammet litt forskjellig. Om en gift mann hadde en affære med en ugift kvinne, var det ikke utroskap i det hele tatt, en gift kvinne derimot, var hjemfallen til straff enten mannen hun underholdt seg med var gift eller ikke.
Mangel på begiventheter går det ikke akkurat an å klage over, det er ikke derfor denne spaltisten har vært taus en stund. Jeg har bare vært kjørt inn på et sidespor der skriving ikke var det mest nærliggende. Nå kan det være håp om en endring og det ville være bra, for det skjer mye og alle er vel ikke daglige nettlesere av Monitor og Vision, dessuten er det ikke alt som kommer der heller.