når makta helst vil te seg uimotsagt og støter på folk som ved siden av å være gløgge, snakke- og skriveføre, har et selvbilde som få unntatt «sjølen» har maken til. En sånn kar er Andrew Mwenda, politisk redaktør i Daily Monitor og snakkesjauvert i KFM-Radio.
Snart er det fire år siden jeg flyttet inn i Plot 4 Block A Off Martyrs¹ Way i Ntinda. Jeg vet en del nå som jeg ikke visste den gangen og enda er det mye å lære. Blant de tingene som virker rimelig fremmed når man kommer fra et land som har hatt en lesbisk justisminister og har en homofil finansminister, er risikoen ved å være homoseksuell her i landet. Det er kriminelt og belagt med streng straff, dessuten er den sosiale utstøtingsmekanismen så sterk at det er henimot livsfarlig, lynsjing ligger nær.
Vi har jo det her, og da blir det litt vanskelig å følge med på årstider og slikt, især i Kampala hvor forskjellen på regn- og tørektid ikke er sjenerende stor. Men av kalenderen ser jeg jo at «næter er ljose som dagar» nordpå nå og kommer til å være det en stund. Jevndøgnene er prisen å betale for å slippe vintermørket. Om forskjellen på dag og natt er den samme året rundt, betyr ikke det at døgnene er begivenhetsløse og tilværelsen kjedelig. Vi har alt fra små fortredligheter som at maurene spiser opp røttene på Norberts maisplanter til skipskollisjon på Victoriasjøen fordi en lanterne var slukt og rormennene ikke riktig skjønte hvilken side de skulle passere hverandre på. Så møttes de baug mot baug isteden og den ene sank. Begge tilhørte URC, Uganda Railwaycorporation, og gikk i fart mellom Port Bell og Mwanza. Dessverre var ingen av dem forsikret, ikke det tredje søsterskipet heller. Historien avslørte en sørgelig mangel på regler for farten på Victoriasjøen og en enda sørgeligere mangel på oppfølging av det rudimentære regelverket som finnes.
Og tiden går uten at jeg rekker å rapportere om det. I går og i dag har Electoral Commission hatt annonser i henholdsvis Monitor og New Vision med bilder av dobbeltregistrerte velgere. Med vår tidligere dekan fra Faculty of Technology, Dr. Badru Kiggundu i spissen, har valgkom-misjonen fått i stand et digitalt velgerregister med bilder og en database som sjekker dubletter som ikke behøver være identiske. At hensikten bak dobbeltregistreringen har vært å tilføre ekstra stemmer i en eller annen retning, er ganske klart. Selv om bildene helt tydelig viser samme person, er frisyrer og skjortekrager forskjellige. Det skal bli interessant å se hva som skjer videre, noen er opplagt blitt overrasket og straffen for den som ikke benytter de nærmeste par ukene til å bestemme seg for hvilket sted han eller hun vil stemme fra, er rimelig stram ettersom vedkommende «commits an offence and liable on conviction to a fine not exceeding thirty currency points (shs. 600 000=) or imprisonment not exceeding one year or both».
Både The Monitor og New Vision hadde «PEACE» som førstesideoppslag nyttårsaften. Betty Bigombe hadde klart å få i stand direkte samtaler mellom regjeringen og LRA for å få slutt på terroren i nord. På regjeringssiden stilte innenriksministeren, Ruhakana Rugunda i spissen for delegasjonen, fra LRA kom en delegasjon ledet av brigader Sam Kolo. En våpenhvileavtale skulle undertegnes før midnatt som et første skritt. Det ga ekstra piff til nyttårsfeiringen. Desto større var skuffelsen neste morgen, da hadde avisene omtrent identiske overskrifter igjen som fortalte at «Krigen fortsetter». LRA hadde bedt om mer tid til å studere den foreslåtte avtaleteksten, mens Museveni på sin side hadde gitt grei beskjed, nærmest som et ultimatum, om at mer enn de 47 dagene som våpenstillstanden hadde vart, ville de ikke få. Han hørtes riktig krigersk og har ifølge avisene gitt hæren beskjed om å drepe Joseph Kony og hans nestkommanderende, Vincent Otti.
Da er det på tide å sende en liten julehilsen til de som fremdeles måtte lese brevene mine. Mange av dere har feiret jul her nede og vet at det er litt annerledes, fremfor alt er det mye mindre masete. Men det er ille nok for de mange som skal hjem til «the village» i jula, bussene går smekkfulle og billettprisene stiger med både 10 og 20% frem mot juledag. Dessuten ventes det av alle som kommer fra Kampala at de har noe med seg til julefeiringen.
Det var gjennomgangstema i Sunday Monitors leder søndag 28. november. Ikke fordi Uganda og Rwanda har sparket ut hverandres diplomater før, men fordi hver gang den ene eller den andre regjeringen har bruk for en liten krise i forhold til naboen, skjer det ett eller annet. Denne gangen hevder altså Uganda at administrasjonsattachéen i den rwandesiske ambassaden har drevet rekruttering og annen uhumskhet til fordel for PRA – «Peoples’ Redemption Army». Den skal holde til like over grensen i Kongo og være Kizza Besigyes opprørsstyrke. Kommandantene påstås å være en oberst og en oberstløytnant som forlot UPDF med brask og bram for et par år siden og dro til Rwanda. Derfra er de sendt videre til Sverige.
Oppholdene i skrivingen kommer ikke av at det er for lite å fortelle om, snarere tvert imot. Så mye hender både i privaten og i det offentlige rom, det ville ikke vært vanskelig å sitte ved tastaturet døgnet rundt og fortelle.
Akkurat det er rett og slett teknisk umulig. Vi produserer for lite elektrisk kraft her i landet, og forbruket stiger med 8% i året. Strømutkobling har vi holdt på med lenge, men nå inntreffer den hver dag, vekselvis på dagtid og kveldstid. Som regel betyr det at strømmen blir borte den ene dagen i seks-halvsyvtiden om morgenen og kommer tilbake elleve-tolv timer senere. Neste dag er vi gjerne uten strøm fra seks-syvtiden om kvelden og tre-fire timer fremover. «Strømførende timer» blir det med andre ord få av på den tiden av døgnet det kunne være aktuelt å sette seg til og skrive.
Fjernsynsnyhetene i onsdag kveld 8. september var fulle av «action» i Parliament Avenue. Jeg fikk bare med meg nyhetssendingen på luganda, «Amawulire», så jeg måtte vente på torsdagsavisene for mere informasjon. Det så ordentlig dramatisk ut, politipatruljene bruker riktignok stålhjelmer til hverdags nå, men det var litt spesielt å se så mange på en gang, supplert med presidentgarden og andre, en god del sivilkledte. Midt i alt sammen var det en muzungu som så ut til å ha en eller annen form for kommando. Han var i avisen torsdag også, presentert som israeler og tydeligvis en «nokså god ekspert» på antiterrorarbeid.
Selv om politikerne her i landet kan gi anledning til dystre stunder en gang i blant, er det nok av lyspunkter til å veie det opp mange ganger. To sånne er forholdsvis ukjente for andre enn oss som bor i nærheten. De er faktisk nokså nye oppdagelser for meg selv også.
Vi hadde en liten familieutflukt i går, Enid, vesle Nico og jeg til Kiwatule Recreation Centre. Det ble åpnet for snart tre år siden og jeg har vært der flere ganger, det er blant annet i flittig bruk som åsted for lydsterke konserter. Siden nyttårsleite har jeg hørt rykter om en «Cultural Village» som skulle være en del av anlegget, men jeg har ikke vært i stand til å finne den før i går. Ikke så rart, for den ligger utenfor den «jernbanen» som omslutter det opprinnelige anlegget, og det er ingen skikkelig adkomst dit fra fornøyelsesavdelingen.