«Results are out!»

I dag, siste februar, er S4-resultatene førstesidestoff både i New Vision og The Monitor, og 120 000 spente ungdommer landet over ser på avisenes lister over de fem beste i hvert distrikt.  Om de ikke finner seg selv der, sier hovedkarakterene, «aggregates» for de som står der noe om nivået.  Dermed kan den enkelte prøve å gjette seg til hvor  hun eller han selv ligger i løypa.  «O-level» resultatet er ganske avgjørende for videre skolegang, til uken kommer «A-level» rektorene sammen for å bestemme hvilke opptakskrav som skal gjelde på den enkelte skolen, de best renommerte og antatt «beste» legger lista høyest og så følger de andre etter i hakkeorden.

For noen uker siden hadde vi samme historien med P-7, folkeskolens avgangselever.  Nå har de vært i sving på sine respektive «realskoler» i en ukes tid, de aller fleste på internatskoler der foreldre eller foresatte ikke vil ha anledning til å besøke dem før i slutten av mars eller begynnelsen av april.  Skikken er å ha en besøkshelg per måned, innimellom er kommunikasjonen minimal.  Det er nokså tilfeldig om noen er i nærheten av skolens fasttelefon dersom man prøver å ringe, og mobiltelefoner er strengt forbudt.  Systemet er britisk og barbarisk.

Vi driver og setter «marks» på universitetet også.  Det er ikke så enkelt som på Arkitekthøyskolen i Oslo der karakterskalaen har to trinn: bestått eller ikke bestått, her regner vi prosenter av full skår med ulik vekt på ulike deler av kurset.  Sluttresultatet blir ett eller annet tall mellom 0 og 100, gjerne med en desimal eller to.  På Arkitektavdelingen skal vi ha vårt avgjørende stabsmøte mandag for å fastsette resultatene for de eksamenene vi hadde på slutten av første semester, det vil si i begynnelsen av februar.  Vi har 85 studenter i alt, så for vår del er dette overkommelig, andre institutter må ha det atskillig vanskeligere, ihvertfall dersom de går like grundig inn på hver student som vi gjør.  For det er noe som har imponert meg, ikke bare på Arkitektavdelingen, men på hele fakultetet vårt, hvor opptatt man er av den enkelte student og den genuine bekymringen dersom noen får problemer.  Litt kan det sikkert henge sammen med at suksesskriteriet for instituttene er hvor mange studenter de klarer å få gjennom med best mulig resultat, likevel er det også en ekte menneskelighet som legges for dagen i en grad som folk flest ikke forbinder umiddelbart med teknologer.

Men rangerer gjør vi altså, og det er gjennomført fra barnehage til doktorgrad.  Vi har skaffet oss en liten kamerat her på bruket, Nicholas på fem år.  Han kom hjem til jul med en karakterseddel fra barnehagen og beskjed om at han var flyttet opp fra «middle class» til «pre-primary».  Overraskelsen var ikke «oppflyttingen», han er en gløgg fyr, men at han kom hjem med et sånt stykke papir.  Når neste skoleår begynner, er han altså klar for P1. 

Denne tiden av året, rettere sagt etter begynnelsen på hver av de tre skoleterminene, er det slakke tider for gateselgere og forretningsstand for øvrig.  Da er det få likvider i omløp, alt er gått til skolepenger.  For en familie med ambisjoner på sine barns vegne, er det ingenting som veier tyngre på budsjettet enn akkurat skolepengene.  Når den aller nærmeste familien av en eller annen grunn er borte og bestemor ikke har mer igjen eller onkel heller ser jenta gift enn  fortsatt i skole, blir det vanskelig og tragisk etter som det dreier seg om begavede og skolemotiverte ungdommer.  To er i ytterkanten av min egen «extended family» og jeg ønsker ikke noe mer enn at noen kunne hjelpe dem med de to siste årene frem til «A-level».  Skulle denne appellen få uventet sterk respons, vil jeg ikke ha problemer med å finne flere som har mistet den ene eller begge foreldrene og dermed det økonomiske grunnlaget for videre skolegang.

Forleden traff jeg en av studentene jeg var veileder for i fjor da hun arbeidet med avgangsprosjektet sitt.  Hun arbeidet ikke som arkitekt nå, men var rimelig fornøyd med tilværelsen likevel.  Noen ganger kan tanken slå en at vi utdanner folk til arbeidsløshet, men det er kortsiktig bekymring.  Utdanning er aldri bortkastet, særlig ikke når den inspirerer ungdommen til å skape sine egne arbeidsplasser og det finnes det mange eksempler på.  Kunne dessuten yrkesutdanning få en høyere status, ville mye være vunnet. 

Dessuten er det sånn, og nå siterer jeg Wergeland etter hukommelsen, at «demokratiet krever opplyste borgere!»  Mer om det neste gang.

Cato