«Tempus fugit»

… tiden jager, sa de gamle romere, og det er sannelig sant fra tid til annen.  En hektisk besøksperiode er over og jentene «mine» har fått eksamensresultatene sine, de har ikke grunn til å være misfornøyde noen av dem.  Men bare en av dem er sikker på å komme seg videre på skolen, de andre går og håper på en eller annen form for et mirakel.  Og de er ikke alene om det.

Vesle Nicholas har hatt sitt første tannlegebesøk.  Han hadde vondt i underkjeven og i dag var han begynt å hovne riktig kraftig, hele siste natt hadde han ligget og grått fordi det gjorde så vondt.  Men han er en tapper kriger og sa ingenting på at Lawrence og jeg først dro til Iganga i dag for å hente Scovias eksamensresultater.  Da vi kom hjem, gikk Scovia, han og jeg rett til tannlegen som kunne fortelle at han for det første må være seks år og ikke fem som jeg påsto, og for det andre hadde spist alt for mange søte kjeks.  En jeksel hadde fått et hull så stort som en låvedør og måtte trekkes ut.  Nicholas likte ikke sprøyten med bedøvelse noe særlig og det gjorde ikke «storesøster» Scovia heller, så jeg kjente meg ganske nyttig der jeg holdt Nicholas i hånden og støttet Scovia som snudde ryggen til og ikke orket se på.  Alt gikk bra, tanna kom ut og medisin fikk vi til å gi tre ganger i døgnet så lenge det var noe igjen.  Hele affæren kom på 15 000 shilling eller 60 kroner omtrent, og i kveld var gutten bare trøtt og hadde ikke vondt mer så lenge ikke noen kom borti den høyre underkjeven hans.

I nord erklærte Kony våpenhvile som ble brudt av hans egen banditter dagen etter.  Betegnende for mangelen på tillit til regjeringen er ryktet som går der oppe om at de Konybandittene i virkeligheten var UPDF-soldater sendt ut for å sabotere det som kunne se ut som en gestus fra Konys side.  For min egen del har jeg vanskelig for å tro så ille om regjeringen, men er ikke så sikker når det gjelder såkalte «elementer» i hæren.  Hvem er det som har interesse av at denne konflikten fortsetter år etter år?  Neppe noen andre enn de som har våpen å selge til kombattantene.  Hvem i Uganda har lettest tilgang på våpen?

Det er en foruroligende tanke.  Den mangelen på gjennomsiktighet som kan gi grobunn både for rykter og mistillit kan bare opprettholdes så lenge folk flest mangler kunnskap og de få som har den enten ikke vil bruke den eller ikke tør fordi det kunne føre til ubehageligheter.  En befolkning som kan og vet vil ikke finne seg i at et system blir opprettholdt som gir noen få anledning til å «spise» på andres bekostning like til det går på livet løs.  Blant annet derfor, kanskje til og med først og fremst derfor, er det viktig at USE, «Universal Secondary Education» blir en virkelighet så snart som på noen måte mulig.

Midt i alt alvoret er det hyggelig å ta seg tid til å leke litt også.  Vår utmerkede webmaster og nestleder fikk meg med på flåteseilas på Nilen sist lørdag.  Turen fra Bujagali til Itanga Falls påstås å være en av de store utfordringene i verden. den er 27 km lang og går gjennom fire «Grade 5 Rapids» og det er visstnok tøffe saker.  Og vi fikk da syn for sagn.  Selv havnet jeg i det hvite vannet tre ganger, Carl Emil klarte seg med to, men vi fikk begge ganske god kjenning med de kreftene som rører seg i et sånt elvestryk.  For min del kjente jeg virkningene av den julingen veldig godt natta etterpå og hele søndagen, men etter enda et døgn er jeg «back to normal» og må tenke på andre utfordringer. 

Men de ligger et stykke ut i fremtiden, i første omgang ligger utfordringene i det semesteret som startet denne helgen.

Cato