Mens verden av gode grunner er opptatt av krigen i Bagdad, er avisene våre vel så fulle av en stadig mer krigersk språkbruk mellom Rwanda og Uganda. Dessuten har vi krigen nordpå som går i sitt syttende år-. Når det nå har begynt å smelle i Irak, synes det rimeligvis på førstesidene til New Vision og Monitor også, men det er ikke mange dagene siden de feteste oppslagene dreide seg om skilsmissesaken mellom visepresident Speziosa og mannen hennes, Engineer Kazibwe.
På mange måter er den saken toppen på et isfjell. I lovboken har kvinnene i Uganda rettigheter som ellers i den siviliserte verden, dessuten har de spesialrepresentasjon i nasjonalforsamlingen. På papiret og på overflaten er det flott, men når mennene flest knytter selvrespekten til den «respekt» de møter i familien og hevder sin rett til å disiplinere respektløse elementer, er det ikke så merkelig om groteske historier om barne- og konemishandling når frem til avisene rett som det er. Kazibwe skal visstnok bare ha klappet til Speziosa et par ganger, noen grov mishandling er det ikke snakk om. Dessuten har han et par barn «out of wedlock» og akkurat det kan gi katolikken Speziosa den skilsmissen hun søker, etter som utroskap er en av de få skilsmissegrunner kirken aksepterer. Ellers er både mødrene og barna deres pålagt å finne seg i langt mer enn en lusing i ny og ne.
«Kvinneemansipasjonen har skylden» er det fler enn en som hevder. I en henseende har de på sett og vis rett. Emansipasjonen og det lovverket som skal sikre den, er årsaken til at familievold blir «saker», men det underliggende kravet på «respekt» for mannen har vært der så lenge noen kan følge historien bakover. Beklagelig mange menn har problemer med å sette seg i respekt på annen måte enn ved å demonstrere fysisk makt. Ofte kommer i tillegg den makten, og dermed kravet på ærefrykt som ligger i familiens økonomiske avhengighet av ham. Når kvinnene viser tendens til ikke å finne seg i underdanigheten og dessuten skaffer seg egen inntekt som de ikke uten videre gir mannen råderett over, er det mange menn som får alvorlige problemer. De får det verst som ikke slår, men biter i seg den dype og bitre krenkelsen de opplever og som sannelig er reell og vond nok.
Kulturforandringer tar tid, det er 125 år siden Henrik Ibsen satt og skrev på «Et Dukkehjem», og fremdeles finnes det nok et og annet «dukkehjem» der oppe i kongeriket Norge, verdensmesterskapet i kvinnerepresentasjon og kvinnelige statsråder til tross. Kanskje det vil gå fortere her, men det kommer til å koste selvrespekten til mange menn dersom de ikke finner noe annet enn den tradisjonelle rollen å basere den på. Prelaten fra Uganda Christian University i Mukono som talte i tre kvarter om grunnlaget for en kristen familie uten en eneste gang å nevne «kjærlighet» men desto oftere «respekt», demonstrerte hva som må overvinnes. Applausen etter prekenen, vi er ikke redde for å applaudere i kirken her, ga meg en sterk fornemmelse av at jeg var den eneste som satt med motforestillinger.
Så det er stykke frem. Alle jentene som søker seg til skolene og har ambisjoner om å gjøre noe ut av skolegangen, gir likevel håp om at det ikke skal ta all verden av tid å nå dit. Jeg avleverte «mine» to til London College, St. Lawrence i går. Det var et styr. De ble «admitted» onsdag ettermiddag og uttyrt med en handleliste over «requirements» lang som et vondt år og med til dels kuriøse innslag. Blant annet skulle de ha med seg hver sin sekk sement og enkilos boks med rød gulvpolitur. En del av skolepengene blir med andre ord betalt i naturalia, alle må for eksempel ha med seg en pakke ulinjert A4 papir og en pakke linjert papir i folioformat, det har jeg vært borti før, men sement! Forresten ga listen et hint om at skolen også har litt igjen på vei mot likestilling, blant tingene som sto listet opp var «peeling knife (girls only)». Handlingen tok tid så det oppmøtet som skulle vært klokken tre, fant sted klokken seks. Da var jeg rimelig sliten, «shopping» er ikke min favorittbeskjeftigelse. Heldigvis var en del andre ting jeg skulle vært med på, blitt utsatt så skaden ved den langvarige handlingen og skoletransporten var ikke stor, men det var ganske godt å sette seg ned ved det norske fredagsvannhullet til slutt.
Men det var ikke slutten. Hushjelpen min ble plutselig dårlig torsdag morgen, naboene hennes ringte og fortalte at de skulle bringe henne til Mulago. Litt etter ringte de igjen og sa at det ikke var noen hjelp å få der. Følgelig måtte jeg kjøre dit og få henne over til en privat klinikk i Nakulabye hvor de undersøkte henne mens jeg dro for å ordne skolepengene for Helga og Scovia. Ny telefon, de ville legge henne inn på Mengo Hospital og jeg måtte komme og ta henne dit. Der ble hun lagt inn og forsynt med væskedrypp fra en infusjonsflaske. Den vennlige naboen skulle ta seg av henne og prøve å finne noen andre fra Bwaise som kunne avløse ham. Så hørte jeg ikke mer før det kom en telefon ved vannhullet. I min norske enfoldighet hadde jeg trodd at sykehus bespiste pasientene sine, det gjør de ikke, så jenta hadde hverken fått vått eller tørt siden den vennlige naboen forsvant. Hjem og konferere med min gode venn Lawrence, kunne han tenke seg å bli med over til Mengo og hjelpe meg å løse problemet? Ettersom det aldri er nei i Lawrences munn når jeg ber ham om noe, kjørte han meg over og tok dessuten på seg den nødvendige handlingen av vann, saft og muffins. Vi må over dit og «sykepleie» litt i dag også.
Ellers er det disig og stundom litt regn.
Cato