Grunnlovsrevisjon og annet

Kalkøna vår ruger på åtte egg.  Kommer det noe ut av dem, er det en aldri så liten begivenhet for den eneste mulige faren vil i tilfelle være den grå hanen vår.  Ikke rettere enn jeg kunne se, traff han midt på ryggen de gangene han prøvde seg som kalkun mens begge hønene lå og ruget på hver sine kull.  Den svarte kom med fire kyllinger som nærmer seg konfirmasjonsalderen nå, den hvite fikk det ikke til i den omgangen.  Til gjengjeld har hun nå lagt tretten egg og fortsetter, vi er spent på når hun synes hun har nok til å legge seg til rette.  Forhåpentlig vil hun ha større hell med seg denne gangen.

Ellers har det vært NE- og NEC-møter i Bevegelsen i det siste, landsstyre- og årsmøte kan vi vel kalle det med norske paralleller.  De store sakene var hvilke forslag som skulle fremmes overfor den parlamentsoppnevnte komiteen til revisjon av grunnloven.  Det ene dreide seg om politiske partier som etter grunnloven ikke får  lov til å drive politisk virksomhet utover landet, de må begrense seg til å ha et «hovedkvarter» i Kampala og det er det.  For noen måneder siden vedtok Parlamentet en lov om politiske organisasjoner som ytterligere innskjerpet begrensningene i partipolitiske aktiviteter, til stor forargelse både for de som står i spissen for det som kalles partier og ganske mange andre.  «Åpningen» av det politiske feltet har stått på dagsordenen ganske lenge, en av de som har talt mest energisk for en slik åpning er innenriksministeren, Bidandi.  Like før NE-møtet hadde så avisene store oppslag om at Museveni gikk inn for å slippe partiene til, litt flåsete referert sa han at de som var misfornøyde med Bevegelsen måtte da endelig få et sted å gå med sin misnøye.  Samtidig skulle Bevegelsen fortsette som før, det vil i praksis si med statsstøtte, i motsetning til de partiene som skulle bli frie til å operere som de ville.  Både NE og NEC sluttet seg til forslaget som ble oversendt grunnlovskommisjonen.

Den andre store forfatningssaken som har versert en god stund, er hvorvidt 1995-grunnlovens begrensninger med hensyn til omvalg av presidenter skal oppheves.  Etter grunnloven kan en president bare gjenvelges en gang, det betyr at Museveni ikke kan stille til valg i 2006.  Mange i Bevegelsen synes det er fryktelig leit, mange tror tilsynelatende ikke at landet kan styres av noen annen enn M7 som han heter i avisoverskriftene.  Selv har han sagt ved flere anledninger at han overhodet ikke er interessert i flere perioder, men «for prinsippets skyld» ba han NE/NEC sette ned et utvalg som skulle granske fordeler og ulemper ved den grunnlovsbestemte begrensningen på den ene siden og ubegrenset adgang til gjenvalg på den andre.  Til syvende og sist ble det ikke oppnevnt noen komite.  Begrunnet i mengden henstillinger fra hele landet om å gjøre det mulig å gjenvelge Museveni, besluttet NEC å anbefale overfor grunnlovskommisjonen å innrette seg deretter.  Ikke alle stoler helt på oppriktigheten når Museveni sier at dette er et prinsippspørsmål som skal vurderes helt uavhengig av hans person.  Kritikerne sier, og det er mer enn en liten kjerne av sannhet i det, at presidenten kunne lagt hele saken død med ganske enkelt kategorisk å si at det overhodet ikke kom på tale med flere perioder for hans del og at det ikke ville være mulig å overtale ham til å skifte mening.  Nå henger det i luften at akkurat det kanskje ikke er helt umulig dersom grunnloven endres.  Bare fem opponerte mot å åpne for flere gjenvalg av presidenten: etikk- og integritetsminister Miria Matembe, tidligere hærsjef, generalmajor Mugisha Muntu, Mathew Rukikaire, lokalstyreminister Jaberi Bidandi Ssali og major Amanya Mushega som er generalsekretær i EAC (East African Community). 

Diskusjonen går høyt og det er ganske åpenbart at presidenten i 2003 er en annen enn den Yoweri sønn av Kaguta som publiserte «Sowing the Mustard Seed» i 1996.  Mange frykter, dersom grunnloven forandres, at det i praksis vil si livsvarig presidentskap for Museveni og at det vil forsterke de tendensene til «mugabisering» av ham som enkelte mener de ser allerede.  Og det ville være synd for til denne dag har Museveni og Bevegelsen hans først og fremst tjent landet  selv om ganske mange har sett mulighetene til å roffe till seg egne fordeler også.

Akkurat der ligger kanskje en del av forklaringen på at afrikanske makteliter har så vanskelig for å gi fra seg styringen før de blir tvunget til det med mer eller mindre skarpe våpen, de bryr seg lite om å slippe etterfølgere til for å åpne skapdørene så skjelettene faller ut.  Oppfatningen av hva politikk er kan også virke litt pervertert hos ganske mange.  Når det sies at en sak er blitt «politisk», betyr det i de fleste tilfelle at en eller annen storkar har personlige interesser i den.  Derfor har også hele diskusjonen om politiske partier vært litt uvirkelig betraktet som politikk i normal forstand, programmer og saker kommer i andre og tredje rekke, kanskje enda lenger bak, hovedsaken er å plassere personer i posisjoner der de kan spise av lasset og belønne dem som bidro til å bringe dem dit.  Det er kanskje en kynisk og ikke riktig vennlig karakteristikk av en politisk ukultur, men såpass kynisk er det lett å bli for den som prøver å følge med i hva som rører seg her i landet.  «Mannen i gata» har enda færre illusjoner om ærlig spill og saklig debatt.

Men offentlig debatt er det sannelig, både i avisene og i de utallige FM-stasjonene.  «Bimeeza» kalles de svært så åpne diskusjonene som blir direktesendt fra et eller annet møtested, for eksempel Club Obbligato i Kampala  Ettersom de fleste og de som høres livligst ut, foregår på luganda, er det ikke så liketil å følge med, men de er åpenhjertige nok til at en eller annen minister syntes det gikk over skrevet og ville innføre begrensninger i opplegget.  Det ble det ikke noe av, han fikk åpenbart beskjed ovenfra om å la bimeeza, «rundebord», være.  Hva som rører seg i folkedypet kan jo være kjekt å vite.  Men holdningen til ytringsfriheten virker litt ambivalent.  Stort sett er debatten imponerende fri, men plutselig finner en eller annen myndighetsperson noe han stikker seg på og overreagerer for eksempel så sørgelig dumt som da Monitor ble stengt en uke.  Til hverdags har vi likevel glemt akkurat den episoden og gleder oss over at det er mulig å si omtrent hva vi vil om nesten alt. 

Cato