«Nysgjerrige stirrer urskogsnegrene inn i min fotolinse»
Jeg har fått en bok i presang, «Under Afrikas sol» av Olaf Krøyer oversatt til norsk av Fridtjof Knutsen og utgitt på Najsonalforlaget i 1943. Krøyer var en dansk tannlege som reiste i Østafrika umiddelbart før 2. verdenskrig, forordet er datert Frederiksberg, mai 1941. Boken fikk jeg av tre norske arkitektstudenter som var her i mars-april, en av dem hadde funnet den i et antikvariat i Trondheim og blitt grublandet fascinert av det han oppfattet som et «brunt» innhold, og det kan jeg forstå. For min egen del var boken dessuten et gjensyn med den besynderlige rettskrivningen som Quislingregjeringen innførte «nu skal nå hete no». Mine første skoleår bragte bøker inn i huset med et språk som vant mildt sagt lite gehør hos mitt fedrene opphav.
Når teksten likevel bærer preg av at originalen er dansk, kan stilen bli litt kuriøs: «I Nairobi kan en gå på kino, men også der er det blitt mer sivilisert siden jeg var der sist. Den gangen gikk vi hvite inn gjennom våre egne innganger og tok plass i våre etter den tids begreper makelige stoler, mens negrene gjennom en egen dør bakerst i salen kom inn i en stor losje, hvortil der solgtes billetter så lenge noen ville kjøpe og hvor man overlot til de fargede selv å finne ut hvor de vilde sitte, stå, henge eller ligge. No har de fått bedre og mer bekvemme forhold å forlyste seg under, når de skal på kino, de kan som regel få sitteplass og til overflod gjøre seg håp om å få se noe av forestillingen.»
Rettskrivningen er vi heldigvis kvitt, men det har tatt lenger tid å kvitte seg med de holdningene som boken preges av: De holdningene som unge mennesker i dag oppfatter som «brune», var ganske alminnelige den gangen. Meget få, om noen europeere kom på tanken at en afrikaner var likeverdig med dem selv. Til og med den eiegode Albert Schwitzer gikk omkring i Lambarene og var «far» for «barna» sine som etter han oppfatning aldri kunne bli «voksne» i europeisk forstand. Noen år etter krigen ga Hans Geelmeyden ut en bok som het «Jeg var i Sørafrika» hvis jeg ikke husker feil. Han har heller ikke mange motforestillinger til det han blir fortalt om «kafferne» av sitt boervertskap, det kan jo delvis henge sammen med at det var mindre enn femti år siden boerkrigen.
Da jeg satt for noen år siden lette etter stoff i gamle papirer i nasjonalarkivet i Entebbe, kom arkivaren til meg med en bok han syntes jeg burde kikke i. Det var et verk i fire svære bind, skinninbundet og med ghullsnitt «Cape to Cairo». Utgitt i begynnelsen av 1920-årene ga det en beskrivelse av i hvilken grad en rimelig komfortabel reise kunne foretas fra den ene enden av Afrika til den andre ved å kombinere båt og jernbane. Mange afrikaveteraner hadde bidratt, Harry Johnston for eksempel, og Frederic Lugard. Ettersom jernbane fra Kapp til Kairo var en av Cecil Rhodes’ kongstanker, var det naturligvis mange kapitler om ham, blant annet ble han lovprist for sitt arbeid med å dempe rasemotsetningene i det sørlige Afrika. Jeg stusset jo litt da, inntil jeg skjønte av teksten at det var motsetningene mellom briter og boere han hadde hatt sånn en heldig hånd med. Afrikanerne regnet man ikke med i det hele tatt.
Så Olaf Krøyer var ikke nødvendigvis rasist i nazistisk forstand, han målbar helt alminnelige holdninger i datidens Europa. I et avsnitt beskriver han hvordan en europeer forsøkte å forklare kinaputter og annet fyrverkeri for «de innfødte»: (…) «men de tvilte likevel på at disse små sammenbrettede og uskyldig utseende papristykkene kunne freambringe noen lyd. Og til tross for at de altså var forberedt, har jeg aldri sett noe noe så komisk som disse negrene da han kastet en antent luntestomp foran dem. Negrene ser jo ikke begavet ut i forvegen, og når de virkelig blir forskrekket over noe, er ansiktene deres ikke til å beskrive»
Noen av bildene i boken viser forfatterens kontrafei, han ser ikke svimlende begavet ut han heller
Olaf Krøyer foretok sin reise for mer enn seksti år siden, den norske utgaven av boken hans kom altså ut i 1943. For mange av oss, forhåpentlig de fleste, virker den først og fremst komisk og patetisk, men det er dessverre god grunn til å tro at herrefornemmelsene sitter dypt i store deler av det norske velgerkorpset. Det brune mørket kan være vanskelig å trenge gjennom med noen form for opplysning, men en bok som Krøyers, nå nærmest for en karikatur å regne, kunne kanskje være et nyttig speil?
Cato