Tre år gammel opposisjonsleder arrestert!
Jeg har lånt tittelen fra en engelsk avis som brukte den over en pressemelding fra Uganda om sønnen til Winnie Byanyima og Kiiza Besigye. Besigye er i Sørafrika da det ble for strevsomt å bo i Uganda etter å ha fått litt for mange stemmer i presidentvalget for drøyt to år siden, Winnie er i India på en FN-konferanse akkurat nå. Som et fremstående kvinnelig medlem av nasjonalforsamlingen er hun ofte ute på sånne oppdrag. I mellomtiden tar familien seg av sønnen deres, Anselm på tre år, og i forrige uke skulle han være med tante Edith Byanyima og en jevngammel fetter til slektninger i Kigali, Rwanda. Men dengang ei, på grensestasjonen i Katuna ble de stoppet. Anselm kunne ikke reise ut av landet for tante hadde ikke rett til å opptre som hans foresatte, sa de. Nødvendige reisedokumenter hadde de ellers alle tre, men guttungen kunne ikke slippes ut. Så de ble bragt tilbake til politistasjonen i Mbarara og tilbragte litt tid der før tante ble siktet for å ha vært ubehagelig mot politiet, dessuten skulle hun ha ødelagt et stempel i kampens hete. De ble løslatt med meldeplikt.
«Alle» vet hvor nær forbindelsen har vært mellom M7, Winnie og Besigye, det gjør striden mellom dem bitter og ikke så lite pikant. Men paret Byanyima – Besigye er ikke alene blant kampfellene fra Luwerotrianglet som opponerer mot det som ser ut som en tiltagende «Mugabisering» av Museveni. Eriya Kategaya ble fjernet fra stillingen som innenriksminister og visestatsminister i mai, han er barndomsvenn og kampfelle til presidenten, ryktet sier at i ungdommen var de så nære venner at de til og med delte på jentene. Kategaya synes det er en dårlig idé å fjerne grunnlovsbegrensningen på gjenvalg av president og mener Museveni skulle klare seg med de 20 årene han har vært ved makten når vi kommer frem til neste valg i 2006. Slike forræderiske tanker kan åpenbart ikke tåles.
Så det er nok noe med at makten korrumperer, og det skjer her som mange andre steder når det er ikke er tilstrekkelig motvekt til makthaveren. Den Museveni som trer mer og mer frem gjennom ting som sies og ting som skjer, er ganske forskjellig fra den vi møter i selvbiografien hans «Sowing the Mustard Seed». Det er synd om det stemmer, og det er vanskelig å tro noe annet når han ikke tar sykofantene i skole, for landet har hatt en god utvikling siden «Bevegelsen» kom til makten i 1986.
Unntaket er selvfølgelig Norduganda hvor bandittgjengen til Joseph Kony, «Herrens motstandshær» har klart å holde det gående med å terrorisere sivilbefolkningen i mer enn seksten år. At sivile også har grunn til å frykte UPDF, regjeringshæren, har avisene dessverre bragt ekle eksempler på i det siste, senest ved at et kamphelikopter kom i skade for å angripe et begravesesfølge. Og det ser ikke ut til å ville ta en slutt. Da Uganda og Sudan ble enige om å være venner igjen, med ambassader hos hverandre og dessuten med adgang for UPDF til å forfølge LRA inn i Sudan og eliminere basene deres der, trodde mange at vi skulle se enden på elendigheten innen rimelig tid. Det har ikke slått til og i det siste har forholdet mellom naboene surnet igjen. Uganda hevder at Sudan har gjenopptatt hjelpen til LRA, mens Sudan på sin side hevder at Uganda slett ikke har slått hånden av SPLA i Sørsudan. I dag står det i New Vision at en sudanesisk minister har innrømmet at «elementer» i Sudans forsvar har forsynt LRA med våpen og ammunisjon og gitt dem beskyttelse i Sudan uten at regjeringen har visst om det. Kanskje det er sant, i så fall bør regjeringene kunne samarbeide om å fjerne «elementene» både her og der som ser seg best tjent med at konfliktene fortsetter oppe i nord.
Men her i Kampala merker vi ikke stort til kampene der oppe, i dagliglivet er det ikke mye å merke til andre stridigheter heller. Livet går sin gang og vi kjenner oss rimelig trygge på at det skal det fortsette å gjøre. Cave Down ligger i gangavstand som før, og etter at Uganda Breweries har kommet over et uhell som skyldtes dårlig planlegging av vedlikehold, er Bell tilbake og koster 1500 skilling for halvliteren. Prisen gikk opp 500 skilling for de flaskene som var igjen da bryggeriet måtte slutte å levere. Konkurrenten, Nile Breweries, fikk problemer med å forsyne markedet med nok Club. Min venn Israel som var daglig leder på Cave Down, hasr begynt i en ny, tilsvarende stilling et annet sted her i Ntinda, Hatari Club. Dit er det litt langt å gå, men jeg passerer postkontoret på vei dit så jeg tar bilen og kombinerer sjekk av postboksen med barbesøk. Hatari Club har forresten badstu også, skikkelig sauna, som de fyrer opp hver lørdag, tilynelatende bare for meg, jeg har ihvertfall ikke sett andre badegjester der.
«Du blir involvert» sier min venn Hans Venvik, sivilarkitekt og ambassadesekretær som avlsutter kontraktsperioden i disse dager. Og det er sant, den som ikke legger vinn på å isolere seg fra hverdagslivet her, noen gjør jo det, blir uvegerlig dratt inn i mange slags forhold og mange slags problemer. Ettersom rosa hudfarge i de flestes øyne betyr ubegrenset rikdom, blir spørsmålene ganske mange om pekuniær støtte i en eller annen størrelse. Sånn er det, neisiing er en hard skole å gå i.
Cato