Er det noe rart?

Barnegråt er det ikke såualminnelig å høre her.  Det har stilnet i nabolaget nå, men en periode gikk det ikke en dag uten at jeg hørte hjerteskjærende gråt like i nærheten, muren rundt tomta mi kunne ikke stenge den ute.  Noen fikk juling, det var ikke til å ta feil av, og tassen kunne ikke være mer enn tre-fire år. Jeg ser ham rett som det er nå, både ham og broren hans er det vanskelig å lokke et smil ut av. Ifølge ugandisk lov er det blitt forbudt med korporlig avstraffelse i skolen, men mange «pedagoger» ser ingen mulighet til å klare seg uten.  I fjor var det en historie i avisen om ei jente i S1 eller S2 som ble prylt i hjel og læreren gikk fri så vidt jeg husker.  «Caning» er kanskje ute av de fleste grunnskolene, ihvertfall dagskolene under UPE (Universal Primary Education), men hva som skjer på kostskolene rundt omkring, er ikke godt å vite. 

Min egen lille Nicholas som er seks eller syv år eller noe midt i mellom, har gitt meg erfaring for at mange barn her omkring er sulteforet på kroppskontakt.  Etter at de er blitt for store til å bæres omkring på mors rygg, består kroppskontakten mest i juling er jeg redd for.  Så sent som for et par kvelder siden fikk jeg skjenn av en god venninne av meg fordi jeg bar Nico da han fortalte med hele seg at han var for trett til å gå på egne ben.  Det var å forkjæle ham og slik fikk jeg ikke lov til å gjøre med hennes barn ihvertfall.  Hadde han enda vært ei jente!

Gutte- og mannfolkidealene kjenner vi igjen fra bøkene om Sven Uræd og hans samtidige, enda de var rimelig progressive for sin tid.  Gutter skal ikke gråte og de skal stålsettes og helst avvises når de har behov for en klem eller for å sitte på fanget.  På dette feltet er det mye utviklingsarbeid å gjøre.  For hundre år siden eller vel det, hadde vi militær eksersis i norske skoler også, her inngår den i programmet for A-level.  Lenge før de kommer så langt, har ungdommene lært å marsjere i takt og med skikkelig britisk armsving med rett albu og strake håndledd, en ubrudt linje fra skulderen til tuppen på tommelfingeren. Men så kan de jo ikke unngå å gi marsjen en karakter av dans som gjør den litt mindre ubehagelig å se på.  «Marsjen» norske barn presterer i 17. maitoget ville neppe finne nåde for pedagogiske blikk her, nei.

Juling, disiplin og eksersis er viktige elementer i barneoppdragelsen, for jentene kommer i tillegg at de lærer seg å gå til hånde i ett og alt.  Guttenes små plikter blir beskjedne i sammenligning.  Og jeg har tenkt en del på hva det må gjøre med folk at de lærer fra tidlig i barndommen at konflikter fortrinnsvis løses ved at den som har mest makt trumfer igjennom sin vilje, gjerne med juling, dvs. vold, om nødvendig. Mange ganger kan jo det vær en rask og effektiv møte til å komme videre, men mentaliteten det skaper, gjør det vanskelig å løse stridigheter i den voksne verdenen.

Vi har en krig gående i nord på syttende året  Den ser det ikke ut til å bli noen ende på, noen med innflytelse må opplagt ha en sterk interesse i at den fortsetter, men jeg kan ikke la være også å se en sammenheng mellom krigen og måten barn lærer å takle konflikter på.  Hos de fleste må den lærdommen avle bitterhet og manglende forståelse for nyanser og dårlig evne til å se flere sider av en sak.  Så er det noe rart om krigen fortsetter samtidig som vi leser nesten daglig i avisen om en eller annen voldsepisode?

Det er en merkelig kontrast til den konsensuskulturen vi har lært om i tradisjonelle afrikanske samfunn, et spørsmål diskuteres til man har nådd samstemmighet om en løsning.  Kanskje ikke den diskusjonen har vært fullt så idyllisk som vi kan være tilbøyelige til å tro, noen vil unektelig være i stand til å legge større tyngde bak sine synspunkter enn mange andre.  Og når det kommer et element av «vi» og «de andre» inn i konflikten, slik som med krigen i Acholi, er det lett å se bort fra viljen til samstemmighet og bare la den gjelde «oss».

Sånn kan tankene settes i sving av en liten gutt som gjerne vil sitte i fanget og holdes i h‘nden.

Cato