Uavhengig domstol

De som måtte huske tilbake til spillet som gikk forut for folkeavstemningen om styresettet i Uganda for snart fire år siden, noterte kanskje som jeg at det virket overraskende enkelt å forandre grunnloven i Uganda. Loven om folkeavstemningen, vedtatt i 1999, ble opphevet av konstitusjonsdomstolen fordi vedtaket var gjort uten at et tilstrekkelig antall medlemmer var til stede i Parlamentet, forsamlingen var rett og slett ikke vedtaksfør ifølge grunnloven. Det neste som skjedde, var en endring av grunnloven, foreslått, vedtatt og parafert i løpet av én dag, som gjorde det enklere å få i stand folkeavstemningen om fortsatt «Movement System» eller om et flerpartisystem skulle innføres. Avstemningen endte som kjent med at partiene måtte vente enda en stund på å slippe til for fullt. Flertallet av ugandere foretrakk Bevegelsens «ikkepartisystem» med valg av tillitsmenn og -kvinner i enkeltmannskretser der personlige egenskaper teller og ikke kandidatenes tilknytning til et eller annet parti. I prinsipp er det en tilsvarende ordning som 1814-grunnloven innførte i Norge og som varte i 70 år til Venstre ble stiftet i 1884.

Partiene måtte fremdeles nøye seg med å ha et hovedkarter og kontorer i Kampala, virksomhet utover i landet var forbudt inntil i fjor. Da fikk partiene dom i konstitusjonsdomstolen for at noen av bestemmelsene i «Political Parties and Organisations Act», som var vedtatt like før, måtte underkjennes. Det skulle i prinsippet ha ført til at de satte i gang sitt politiske arbeid for fullt, men det har ikke skjedd. Isteden slåss de for å få retten til å underkjenne enda en bestemmelse i samme lov, om at de «gamle» partiene, fra før både Obote og Amin, er underlagt samme registreringsplikt som helt nye konstellasjoner.

Fredag 30. januar hadde New Vision denne overskriften som dekket fjerdeparten av forsiden: «SSEMO WINS CONSTITUTION ACT PETITION» (Ssemo er Paul Ssemogerere, leder for DP (Democratic Party.) The Monitor hadde et oppslag over halve forsiden, inklusive et bilde av en svært smilende Ssemogerere: «DP defeats govt in Supreme Court — Act amending Constitution in 2000 nullified».

DP under ledelse av Paul Ssemogerere hadde bragt de hastig gjennomførte endringene i grunnloven inn for konstitusjonsdomstolen. I sin domsslutning hadde den nærmest abdisert og funnet at den ikke kunne avsi noen dom om konstitusjonaliteten i endringsvedtaket. Denne avgjørelsen ble anket til Høyesterett som ga klageren medhold på alle punkter. Ikke var prosedyren i orden, det må gå minst fjorten dager mellom første og annen gangs lesning. Ved annen og tredjegangs lesning må forslaget vedtas med 2/3 av stemmene til alle medlemmene av parlamentet, deretter skal parlamentsordføreren, «The Speaker», skrive en erklæring om at prosedyrene er riktig fulgt og legge den ved når lovvedtaket sendes til presidenten til underskrift. En grunnlovsendring gjennomført i løpet av en eneste dag slår altså Høyesterett uttrykkelig fast er «null and void».

I tillegg til dette, ga Høyesterett også sin tilslutning til klagerens påstander om grunnlovsstridigheten i selve vedtakets innhold.

Dette skrives lørdag 31. januar og foreløpig er det bare The Monitor som har kommentert dommen. Det skjer i dagens leder under overskriften «Supreme Court has stood tall». De to siste avsnittene lyder:

«Det er opplysende at retten gjentar den fundamentale grunnsetning at selv om en grunnlov ikke er risset i stein, må den ha en så fast natur at den ikke inviterer til tilfeldige endringer. Den må også ha til hensikt å tjene etterslekten, ikke bare den som til enhver tid måtte sitte med makten.

Nå har Høyesterett trukket linjen mot tilfeldige innfall fra politiske opportunister som prøver å bøye reglene til egen fordel.»

New Vision på sin side gjenga dommen in extenso over fire og en halv side. Det skal bli interessant å se hva som kommer der av kommentarer. Spennende blir det også å se om denne dommen får noen konsekvenser for gyldigheten av folkeavstemningen i 2000. Ssemogerere selv var kjapt ute i går og erklærte at den også måtte være ugyldig.

Gjennom denne enstemmige dommen har i hvert fall Høyesterett vist seg som den uavhengige statsmakten den skal være.

Cato