Perleknuseren
«Truly the Pearl of Africa» skrev Winston Churchill om Uganda etter sin store afrikareise i 1907. Jeg har også hørt ham sitert for å kalle landet «The Green Pearl of the British Empire», intet mindre. Alle som har vært her, skjønner godt hva han mener.
Nå er perlen truet og trusselen er mer alvorlig enn det ser ut til at regjeringen vil innrømme. Uavlatelig får vi høre fra major Bantariza som er hærens pressetalsmann og forsvarsminister Mbabazi at Joseph Kony og hans «Herrens motstandshær» straks er nedkjempet. Siden «Operasjon jernneve» ble innledet for snart halvannet år siden er tallet på Konys kampgrupper redusert fra 15 til 5 blir det sagt. Kanskje det er sant, men det ser ut til å være mer enn nok til å terrorisere folket i nord. I begynnelsen av februar ble 50 mennesker drept i en leir nord for Lira. «Massakre» skrev avisene, «nei,» sier M7, «det var et angrep som ble drevet tilbake av milits og UPDF, da er det ingen massakre.»
I fullt dagslys, med relativt tungt utstyr tok en LRA-styrke på omkring 300 «mann» seg frem til en annen leir like ved Lira by for snaut halvannen uke siden. Angrepet startet i fem- halvsekstiden og varte to-tre timer. Den vesle, lettvæpnede vaktstyrken på omkring 60 militssoldater var fort nedkjempet, deretter ble hyttene i leiren stukket i brann og de som prøvde å flykte, skutt ned. Avisene meldte om 192 drepte, så mange hadde man rukket å telle opp før noen begynte å grave dem ned. «Nei,» sier regjeringen igjen, «det var 84 sivile som ble drept.»
Som om tallet skulle være det vesentligste. Vesentlig i denne historien er at en så stor styrke, riktignok utstyrt med uniformer av samme slag som den lokale militsen, kan forflytte seg uoppdaget i fullt dagslys, gjennomføre et angrep og forsvinne igjen uten å støte på alvorlig militær motstand. Nå hevder UPDF riktignok at de forfølger denne styrken og hittil har drept et tyvetall av de som tilhører den, men det hjelper dårlig ofrene som kan være så mange som 240. Da er også de talt med som døde på sykehuset i Lira av skadene de var påført.
Jeg har satt «mann» i anførselstegn når jeg skriver om LRA-styrken. For tre uker siden kom jeg tilbake fra en tur til Lira og Gulu sammen med min venn Oola Fred, en amerikansk student og en australsk journalist. Vi besøkte blant annet et rehabiliteringssenter i Lira, der tidligere «opprørere» skulle føres tilbake til et noenlunde normalt liv. De var i alderen atten år og nedover, den yngste var fire år gammel. Gjennomsnittsalderen kunne være tretten-fjorten år. Flesteparten var gutter, men der var også noen jenter og en av dem hadde født etter at hun kom til senteret slik at den aller yngste under rehabilitering var et spedbarn på en måned. Når vi leser om så og så mange «opprørere» som er drept, er det barn, mest guttunger, det skrives om. LRA rekrutterer utelukkende ved bortføring av barn, «målgruppen» er syv-niåringer som lett kan gjøres til effektive små drapsmaskiner. Jentene må være eldre, de skal for det meste overlates til kommandantene som koner og konkubiner. På rehabiliteringssenteret så vi en liten utstilling av tegninger under tittelen «My Experience in Captivity». Den var ganske tankevekkende og nifs.
I en halv menneskealder har dette fått lov til å gå nesten ubemerket hen. Halvparten, kanskje vel så det, av befolkningen i Acholi og Lango lever som internt fordrevne fordelt på 62 leire. De er mer enn en million og sør for Nilen lar vi oss nesten ikke merke med det. Selvfølgelig synes vi det er fælt når vi leser i avisen at 192 mennesker er brent inne eller skutt i hjel, men det er akkurat som det ikke foregår i Uganda. Mer eller mindre uttalt virker det som holdningen er at om «de» der nord vil slå hverandre i hjel, så dem om det.
Den store krigsrettssaken om «spøkelsessoldatene» leser vi ikke mer om i avisene. Det tok slutt etter at The Monitor hadde en overskrift om 10 000 sånne spøkelser, makta likte ikke det og fikk en domstolskjennelse for at ytterligere reportasjer ikke fikk forekomme før sakene var pådømt. Ja, det er saker i flertall, mengden farger, stjerner og slitekanter på tiltalebenken var imponerende. Om tallet 10 000 for fiktivt rulleførte soldater er riktig, og ryktet vil ha det til at det kanskje er dobbelt så mange, er det kanskje ikke så merkverdig om UPDFs krigføring i nord har vært lite effektiv. Soldet, pengene, har rimeligvis forsvunnet i lommene på et utvalg rulleførende offiserer, men 10 000 mann krever våpen og utstyr også. Spørsmålet om hvor det er blitt av, er nokså ubehagelig.
Motviljen mot å innrømme at vi har et problem i Acholi og Lango, til dels også i Teso, er ganske påtagelig. Parlamentet vedtok nylig en resolusjon om å erklære nordregionen som katastrofeområde. Nei, sier regjeringen, vi har ingen katastrofe i nord og UPDF har situasjonen under kontroll. Ganske snart er det slutt på Kony og banden hans. Forsvarsministeren skal til Sudan og bli enig med myndighetene der om hvordan vi skal få endelig has på basene Kony har i nærheten av Juba.
Vi kan jo håpe det er sant, at slutten på elendigheten nærmer seg. Ganske mange tror likevel det er ønsketenkning fra regjeringens side dersom det ikke vises større vilje til å gjøre noe effektivt i felten, og større vilje til å appellere til omverdenen. EU-ambassadøren får på pukkelen nå for å ha skrevet en appell til Kony om å akseptere tilbudene om forhandlinger. Brevet er fra i fjor og ble funnet på en av Konys falne kommandanter. Det trekkes frem nå fordi EU-ambassadør Sigurd Illing nylig rettet en appell også til regjeringen, sånn innblanding vil vi ikke ha noe av. Hittil har det ikke vært noe ønske om å søke hjelp fra «Det internasjonale samfunn» for å løse konflikten. Man er ikke glad når utenlandsk presse skriver noe om det som hender i Norduganda, det betraktes nok som en «uvennlig handling». Uvennlig i denne sammenhengen er det naturligvis å lukke øynene for den knusingen av Afrikas perle som foregår. Ingen som bryr seg om Uganda og folket som lever her, kan la være å mene noe om perleknuseren Kony og hva som må gjøres for å få slutt på virksomheten hans.
Det kan umulig være et spørsmål om større bevilgninger til forsvaret slik det hevdes fra regjeringen. «Vi får ikke has på Kony fordi giverlandene ikke vil la oss bruke mer penger på våpen og utstyr» blir det sagt. En effektiv bruk av de midlene som allerede fordeles til militær bruk, det er ikke småpenger, foruten bedring av disiplin og moral burde være nok. En sammenrøvet gjeng vettskremte guttunger må være en lett match for en elementært utstyrt, men veldisiplinert hær.
Så mye om «opprøret» i nord, og det ble mye fordi inntrykkene fra leirene, sykehusene og rehabiliteringssenteret er sterke og nekter å slippe taket. Utvikling kan dette landet se langt etter inntil Acholi, Lango og Teso har fred.
Nylig inntraff en stygg episode i Lira, ekstra stygg fordi tilsvarende motsetninger som slo ut der, finnes andre steder i Uganda, også i sør. Folk samlet seg til en freds- og protestdemonstrasjon etter de siste massakrene i Lango. Lederne av demonstrasjonen lot vente på seg, noen hver har erfaring fra å vente på en «Guest of Honour» eller lignende, folk ble urolige og plutselig var gemyttene i kok. Langi har et historisk fiendebilde av acholi. Ettersom ofrene for de siste uhyrlighetene stort sett har vært langi og «opprørerne» mest er acholi, lå kortslutningen snublende nær at alle acholi er fiender og bør utryddes. 5 mennesker mistet livet i de urolighetene som fulgte.
Den episoden er nok mer smittefarlig enn Konys «opprør» og gir grunn til uro. Forestillingene om «oss» og «dem» er alt for utbredt, Uganda er ennå ikke en nasjon. Dr. Muniini K. Mulera skriver et brev til en venn i Kampala hver uke, det publiseres i The Monitor, jeg har lyst til å sitere litt fra brevet 1. mars:
«Š on the day of the massacres, a friend called to share the news. ¹Those people are finishing each other,¹ my friend announced.
No my friend ; I tell him. It is not those people. It is our people. We are killing each other. It is not a war in the north. It is a war in our country. We are in this together. His silence suggests he is hearing this thought for the first time.»
Før Dr. Muniini blir representativ for en alminnelig holdning i landet, kan perlen bli utsatt for påkjenninger når som helst. For oss som er glad i både land og folk, mangfoldig som det er, er det lite annet å gjøre enn å bidra vårt, om aldri så lite, til en forståelse av at menneskeverd er uavhengig av at bestefedrene våre slo hverandre i hjel.
Cato
Tegninger laget barn under rehabilitering i Lira: «My Experience in Captivity»
