17. juli

Det er tre dager etter Bastilledagen da den franske ambassadøren slang med leppa og beklaget seg over korrupsjon i Uganda, og det er snart en uke siden jeg kom hjem fra et besøk i fedrelandet. Om det besøket er å si at det var hyggelig og gjensynet med sommerlyset etter to år ganske eventyrlig. Men det er godt å være tilbake igjen, «hjemme» slik familiesituasjonen min er nå. Riktignok har vi en ganske kjedelig årstidsveksling og lite skifte i lys, drøyt elleve timer dagslys og drøyt elleve timer nattemørke atskilt av til sammen knappe to timer demring og skumring året rundt. Den ensformigheten betaler jeg likevel gjerne for å slippe novembersverte, sludd og sørpe, hutring og holke supplert med tåke og langvarig gråvær der oppe på den øverste tredjeparten av kloden. Skiløping ble jeg effektivt vaksinert mot på Evjemoen for mer enn 42 år siden, så lyspunktene i februar og mars har jeg ikke samme glede av som de som er i stand til å nyte kombinasjonen solskinn og skiføre.

Etter kalenderen har vi tørketid nå. Ikke desto mindre hadde vi nettopp en kraftig regn- og tordenbyge, den kuttet strømmen en stund og inneholdt en masse vann. Som de fleste regnværene våre, varte den bare en times tid, nå skinner solen igjen og temperaturen er tre- fireogtyve behagelige grader.

Mens jeg har vært borte, har først og fremst det skjedd at ugandaskillingen er styrket i forhold til dollar. Bensinen er blitt mer enn tusen skilling billigere per liter og det er blitt færre skilling per krone, tallet er redusert med godt og vel ti i løpet av en måneds tid. Mens det før var enkelt og relativt korrekt å regne med at tusen skilling svarte til fire kroner, er regnestykkene nå komplisert av at det går omtrent tyve øre mer på det samme antall skilling.

Den franske ambassadøren brukte altså mottagelsen på nasjonaldagen sin til å snakke om korrupsjon og penger som forsvant dit de ikke skulle. Etter som Frankrike bidrar med 23% av EUs budsjettstøtte til Uganda som igjen er en betydelig del av de 52% av statsbudsjettet som er bistandsmidler, mente han å ha god grunn til å beklage seg over hva som hendte med franske skattebetaleres penger. Foreløpig har ikke uttalelsene hans forårsaket de store bølgene. John Nnagenda slår kanskje på skjækene og mener merra i dagens kommentar i New Vision når han går løs på den britiske høykommissæren i Kenya som har luftet, i nokså skarpe ordelag, skuffelse over at regimeskiftet der for to år siden ikke har betydd mindre korrupsjon i landet.

Dessverre er det ikke til å komme forbi at korrupsjon og underslag av offentlige midler har et ubehagelig stort omfang. Ganske mange har en livsstil som ikke helt står i forhold til deres offisielle inntekter. Julia Ssebutinde avslørte for eksempel omfattende misligheter i URA (Uganda Revenue Authority, «Skatte- og avgiftsdirektoratet») i den rapporten som kom ut av den siste undersøkelseskommisjonen hennes. Ulykkeligvis hadde hun ført den rapporten nokså enerådig i pennen på egen hånd, uten medvirkning fra de andre kommisjonærene. Det svekket troverdigheten for så vidt som de andre to ikke ville gå god for den, ikke kom Julia spesielt godt ut av det med skatte- og avgiftsdirektør Anne Brit Åslund heller, avhørs- og dommerstilen var ikke helt som i Sverige. Når Anne Brit Åslund ikke får fornyet kontrakten sin nå, har det likevel ikke sammenheng med Juliarapporten, den alminnelige mening er nok at hun har kommet i skade for å tråkke på tær som er for store til å tråkkes på. Kompetansen hennes kan det ikke være noe i veien med, for første gang i historien har URA skaffet til veie en skatte- og avgiftsinngang som oppfyller budsjettmålene.

En politiker som ikke er blitt rik, er en mislykket politiker. At det ikke er politikken i betydningen styring av land og rike, som har førsteplass på dagsordenen, viser seg ved at det er svært vanskelig å samle en beslutningsdyktig forsamling i Parlamentet. Når krigsretten som arbeider med spøkelsessoldathistorien har samme problem, kan man få ganske sterke mistanker om at prominente medlemmer av offiserskorpset ikke ser forsvaret av landet som sin viktigste oppgave heller. En offiser med kulør og metall på skulderklaffene som ikke har skaffet seg en anselig privat formue, er det grunn til å kikke nærmere på, han kan ikke ha intellektuell kapasitet som svarer til rangen.

Slik er alt ved det gamle. Folk flest trekker på skuldrene, gitt en anledning, ville de kanskje ikke vært så nøye selv på hvordan midlene kom inn. Man regner stort sett med at den som er i en stilling der det er mulig å «spise», gjør det, fra trafikkonstabelen på hjørnet til republikkens høyeste skikt. Det er sørgelig og det fører inn i en ond sirkel det er fryktelig vanskelig å komme ut av.

Cato