Det måtte jo hende her også
Fjernsynsnyhetene i onsdag kveld 8. september var fulle av «action» i Parliament Avenue. Jeg fikk bare med meg nyhetssendingen på luganda, «Amawulire», så jeg måtte vente på torsdagsavisene for mere informasjon. Det så ordentlig dramatisk ut, politipatruljene bruker riktignok stålhjelmer til hverdags nå, men det var litt spesielt å se så mange på en gang, supplert med presidentgarden og andre, en god del sivilkledte. Midt i alt sammen var det en muzungu som så ut til å ha en eller annen form for kommando. Han var i avisen torsdag også, presentert som israeler og tydeligvis en «nokså god ekspert» på antiterrorarbeid.
To mann hadde tatt seg inn i Ministry of Lands, Water and Environment, angivelig for å undersøke noe i forbindelse med et skjøte. De passerte væpnet politivakt som dessverre ikke oppdaget at de var utstyrt med kniv. En sekretær og hennes kvinnelige livvakt ble tatt som gissel og «kravene» lagt i en brun C4-konvolutt og kastet ut av vinduet i fjerde etasje. Og så gikk det åtte timer før bygningen ble stormet, gislene befridd og gisseltakerne arrestert. Aksjonen var over på fire minutter, så det har gått ganske effektivt for seg, ti skudd ble avfyrt, men avisene rapporterer ikke om noen personskader.
BBC skulle angivelig ha fra en eller annen kilde at gisseltakerne var motstandere av å endre grunnloven så presidenten kan velges om igjen mer enn en gang. Det hørtes for dumt ut. Men det var ikke stort bedre det som faktisk var innholdet i den brune konvolutten. Kravet var at grunnloven ikke skulle endres, men at Museveni skulle få fire ekstra år, et kompromiss så å si!
Dette er den første gisselepisoden i Uganda på 12 år. I 1992 kom en bombemann seg inn på kardinal Wamalas kontor og forlangte en «løsepenge» på tre menn som han anklaget for å ha infisert kona hans med HIV/AIDS. Kardinalen kom seg unna mens bombemannen gikk på do. Med en slik bedrøvelig utgang på aksjonen fant bombemannen det best å detonere bombene uten flere ofre enn seg selv.
Vi måtte jo få noe slikt igjen her også, det har ikke manglet dramatikk i det siste. For noen fredager siden brukte jeg nærmere to timer på veien hjem fra «vannhullet» på Fairway. Tilhengere av Al Hajji Nasser Sebaggala gjorde veien ufremkommelig. De hadde brukt hele dagen på å følge ham fra Entebbe til Kisaasi ikke langt herfra. Faren hans bor der. Sebaggala ble valgt til ordfører i Kampala for noen år siden, men måtte si fra seg embetet etter en måned fordi hans skolegang ikke var tilstrekkelig. Det kreves for eksempel minst «A-level» for å bli valgt inn i Parlamentet, en ordfører kan vel ikke være dårligere. Så reiste han utenlands og ble arrestert og domfelt i USA for falske reisesjekker. Han tilbragte seksten måneder bak lås og slå før han dro til UK for å utdanne seg til president. Nå har han ihvertfall skaffet seg akademisk kappe og firkantet hatt med dusk, papirene som gir ham rett til å kle seg ut sånn, er det ingen som har sett. Den aktuelle fredagen kom han altså tilbake som de fattige analfabetenes kandidat. Den reisesjekkhistorien sier han, fortjener han ros og ikke last for, han forsøkte bare å ta igjen noen av de pengene som var røvet fra Afrika!
Han har altså lansert seg selv som presidentkandidat for Democratic Party, til en viss ergrelse for partiledelsen som har som sin fremste meritt å vinne rettssaker mot regjeringen. De har en sak gående om lovligheten av Political Parties and Organisations Act og vil ikke registrere partiet før den saken er avgjort. Sebaggala har funnet ut at hans interesser er tjent med å få partiet registrert så snart som mulig og har startet innsamling av underskrifter for det. Han er litt av en figur, det er ikke rart at regjeringen og Bevegelsen heier på ham i striden med den gamle partiledelsen.
Populistisk appell og omtrentlig omgang med moral og sannhet kan forekomme både her og der, men et mer rendyrket og fullstendig skamløst eksempel enn Al Hajji Nasser Sebaggala tror jeg det skal godt gjøres å finne. Så galt kan det vel umulig gå at han blir valgt, for eksempel til president i 2006, men det er aldri godt å vite. Engelsken hans slår an, han snakker samme dialekt som Idi Amin. Tilhengerne som fylte veiene den fredagen var helt hysteriske og hadde som sagt fulgt ham hele dagen fra han landet om morgenen i åtte-nitiden til han var hjemme hos faren sin tolv timer senere.
Samme dag som gisselepisoden inntraff hadde Monitor fire sider om korrupsjon og hva som kan gjøres for å bringe Uganda vekk fra posisjonen som ett av verdens tre mest korrupte land. Måten er neppe å velge Sebaggala eller noen av lignende kaliber til president. Vi har mange institusjoner med imponerende navn som er etablert for å bekjempe ondet, men svært få av dem er gitt mulighet til å foreta seg noe effektivt. Vi har for eksempel et helt ministerium for integritet og etikk. Den forrige ministeren, Miria Matembe, ble for brysom, blant annet syntes hun det var uetisk å klusse med grunnlovens bestemmelse om at presidenten bare kan gjenvelges en gang. Hun ble sendt ut av regjeringen i fjor med godt følge av blant andre innenriksminister og første visestatsminister Eriya Kategaya og kommunalminister Bidandi Ssali som heller ikke synes den grunnlovsendringen er noen god idé. Begge er veteraner i Bevegelsen.
«Riksrevisoren» vår, og litt til, Inspector General of Government heter Jotham Tumwesigye. Under hans ledelse er IGG blitt en plage for toppfolk i styringsverket. Han har blant annet insistert på at de skal redegjøre for inntekts- og formuesforhold slik Leadership Code foreskriver og satt seg på nakken av dem som ikke vil. Tumwesigye er i slutten av sin andre fireårsperiode, og Monitor spekulerer svært på hva han kommer til å gjøre etterpå. Han er en tungvektspolitiker som kanskje ble utnevnt i embetet i sin tid med et håp om at han skulle vise seg lojal mot sine likemenn. Om noen tenkte slik, har de altså tatt feil.
Den tanken ligger jo ikke så fjernt at kampanjen for å gjøre det mulig å gjenvelge Museveni om to års tid kan ha en sammenheng med at kampanjelederne selv har lukrative posisjoner å ta vare på. De posisjonene kunne bli vanskelige å beholde ved et eventuelt skifte i politisk ledelse. Noen hver kan vel ha skjeletter i skapene de helst ikke vil eventuelle etterfølgere skal få i fanget når de åpner dørene. Kulturen for lureri er nokså utbredt på alle plan. Rett som det er blir jeg overrasket over hvor lett og overbevisende folk er i stand til å lyve, også mennesker som jeg slett ikke ville vente det av. Det kan jo ha sammenheng med at barn lærer fra de er ganske små at det er risikabelt å være rettfrem og sannferdig. Man kunne plumpe ut med noe som kvalifiserer for juling, da er det bedre å holde seg litt på siden av sannheten og gjøre sitt beste for å unngå eventuelle ubehagelige konsekvenser av mer eller mindre tvilsomme handlinger. De kaller det «å disiplinere» barn mens det i virkeligheten er en opplæring i hvordan man skal sno seg unna ubehageligheter og oppnå fordeler, om det skjer på andres bekostning, er ikke det så nøye. Slikt fremmer ikke tillit og åpenhet. Newsweek hadde nylig en utgave med en «Special Report» om hva som foregår i hjernen når vi steller med penger og driver forretninger. Artikkelen refererte forskning som hadde tatt i bruk spill for å undersøke betingelsene for optimal måloppnåelse for alle deltagerne i en transaksjon. Helt entydig var den viktigste betingelsen at deltagerne stolte på hverandre, en «luring» hadde store problemer med å oppnå like mye som alle oppnådde i et tillitsfullt og regelrett spill.
Folk sier det skal godt gjøres å finne en ugander som stoler på en annen ugander. Dersom det utsagnet er sant, skal det bli vanskelig å få i gang noen utvikling. Et samfunn uten en grunnleggende tillit til at borgerne i det store og hele er hederlige og at avtaler er gyldige selv om de ikke er skrevet på papir og bevitnet av fire advokater, er dømt til en tilstand med et stort flertall fattige og et lite mindretall rikinger opptatt med å lure hverandre.
Men bildet av Uganda er ikke helsvart, langt ifra. «Disiplineringen» tar ikke knekken på alle, blant studentene mine ser jeg for eksempel nok idealisme til å gi grunn til en forsiktig optimisme. Og det er forbudt å slå barn i skolen. Korporlig avstraffelse forekommer ikke i de offentlige skolene, selv om en og annen lærer nok fremdeles bruker et rapp med linjalen som pedagogisk hjelpemiddel. Slag er like forbudt i private skoler, men «caning» brukes ennå. I en ikke veldig fjern fremtid har vi forhåpentlig en mindre voldelig skole med færre oppfordringer til lureri. Men veien frem til et samfunn bygget på tillit der brudd på reglene for å oppnå uberettiget vinning høster forakt istedenfor beundring, er nok både kronglete og lang. Men forhåpentlig blir vi spart for flere dramaer av det slaget vi opplevde onsdag 8. september.
Cato