Det er ikke det at det ikke hender noe…
Oppholdene i skrivingen kommer ikke av at det er for lite å fortelle om, snarere tvert imot. Så mye hender både i privaten og i det offentlige rom, det ville ikke vært vanskelig å sitte ved tastaturet døgnet rundt og fortelle.
Akkurat det er rett og slett teknisk umulig. Vi produserer for lite elektrisk kraft her i landet, og forbruket stiger med 8% i året. Strømutkobling har vi holdt på med lenge, men nå inntreffer den hver dag, vekselvis på dagtid og kveldstid. Som regel betyr det at strømmen blir borte den ene dagen i seks-halvsyvtiden om morgenen og kommer tilbake elleve-tolv timer senere. Neste dag er vi gjerne uten strøm fra seks-syvtiden om kvelden og tre-fire timer fremover. «Strømførende timer» blir det med andre ord få av på den tiden av døgnet det kunne være aktuelt å sette seg til og skrive.
Nå sitter jeg og kladder med blyant mens studentene mine har en prøve jeg har kalt «Checkpoint A». Jeg vil gjerne se hvor mye som har satt seg fast fra forelesningene mine. Erfaringsmessig kan det by på overraskelser. Roen har falt over Makerere igjen nå. For to dager siden, tirsdag 16.11., hadde vi opptøyer her. Tre studenter var kjørt i hjel i to ulykker med et par dagers mellomrom på veiene rett utenfor gjerdet rundt campus, Bombo Road og Apollo Kaggwa Road. De var påkjørt av taximinibusser, matatu, som bare hadde kjørt videre. Demonstrantene var misfornøyd med universitetets innsats for å få byens myndigheter til å treffe fartsdempende tiltak på disse veiene. Kanskje det hele begynte nokså fredelig, men da jeg kom kjørende i titiden forbi Lumumba Hall hvor uroen hadde startet, var de i ferd med å gå amok. Jeg hadde ikke hørt noe hverken om ulykkene eller noen demonstrasjon, så jeg skjønte ikke stort da jeg plutselig var omringet av opphissede mennesker som forlangte «begravelsesavgift». De opptrådte rimelig truende, så da det ble en åpning foran bilen, ga jeg skikkelig gass og kjørte gjennom mobben mens de kastet stein, søle, maling og kjepper etter meg. Bilen ble temmelig tilsølt og begge de bakerste sidevinduene ble knust. Noen hadde åpnet bakluka og stjålet reservehjulet, de var tydeligvis blitt overrasket av bråstarten og prøvd å holde seg fast i staget for luka. Det var bøyd. Jeg var ganske sint, av folks kommentarer etterpå, har jeg skjønt at jeg skulle vært redd også.
Her på fakultetet ble vi rett og slett beleiret en stund. En gjeng demonstranter sto utenfor og pepret huset med stein. Porter og dører var stengt så de ikke kunne komme inn, men kjøkkenet til den vesle kantina vår er ute i det fri så det kunne ikke stenges av og alt forsvant derfra. Utenfor hovedbiblioteket har mobiltelefonselskapene kiosker der de selger påfyllingskort, de ble snudd på ende og kort og penger stjålet.
Opprørspoliti i full mundur kom omtrent samtidig med meg til campus. De konsentrerte seg til å begynne med om å jage demonstrantene vekk fra de aktuelle veiene utenfor universitetet. Åstedene for ulykkene hadde demonstrantene lyktes å blokkere og tent bål av bildekk og likkister der. Det er en god del likkistesnekkere langs Bombo Road. Da jeg kom meg ut i tretiden, kunne det ennå høres bråk og enkelte skudd, det ble ikke helt rolig før i femsekstiden. Da var en person drept og sytti studenter arrestert. Det var riktig ekkelt.
Ellers har jeg gått og brygget på helt andre ting å skrive om. De fleste som interesserer seg for Uganda vet for eksempel at det foregår en ganske hissig debatt om grunnlovsbestemmelsen som hindrer mer enn ett gjenvalg av presidenten. Det siste i den debatten er fem millioner skilling hver til medlemmer av Parlamentet som lover å stemme for å oppheve den bestemmelsen så Museveni kan gjenvelges til han ikke orker mer. Pengene skulle angivelig brukes til å dekke utgifter når representantene forklarte velgerne sine hva regjeringens Hvitbok om grunnlovsrevisjonen går ut på. Ingen har hittil forklart hvor pengene kommer fra, og ettersom noen skal ha fått mer enn fem millioner, til dels mye mer, opererer pressen med et tall på godt og vel to milliarder skilling i alt. Og det skal angivelig bare være første porsjon.
Grunnlovsrevisjonen har det vært arbeidet med en god stund. En stor kommisjon ledet av professor Ssempebwa fra Makerere har reist land og strand rundt for å samle meninger om 1995-grunnloven og kommet med en grundig innstilling med forslag til revisjoner. Innstillingen opprettholder begrensningen i gjenvalg av presidenten. Forslaget om opphevelse av bestemmelsen kom med i regjeringens Hvitbok og i debatten etterpå er det blitt hovedsaken ved siden av Bugandas sterke ønske om en føderal statsordning. Muligheten for ubegrensede gjenvalg kalles kisanja, visne bananblader, det er det de vifter med som gjerne vil velge M7 om igjen. Hva som er sånn stas med visne bananblader har jeg ikke skjønt ennå, men det finnes sikkert en god forklaring.
Det hadde jeg tenkt en stund på å skrive om, og om alle dyr som er like, og noen er mer like enn andre. AGOA er en avtale og et sett bestemmelser som gir en del afrikanske land tollfri adgang til det amerikanske markedet. Til å dra nytte av ordningen er det med regjeringens bevågenhet og velvilje etablert en konfeksjonsfabrikk, Apparel Tri-Star, med utenlandsk ledelse og nominelt utenlandsk kapital. Men bestemmelsen om aksjekapital, styreform, «facilitation» og skattefritak er slik at de utenlandske «investorene» knapt har risikert en eneste cent ennå.
Jeg vet om en dame, «eldre» etter begrepene her. Hun måtte rømme landet under Obote II sammen med mann og barn, han var lagdommer og politisk suspekt etter omstendighetene da. De dro til England og der ble hun enke etter forholdsvis kort tid. Hun slo seg på klæssøm og hadde etter hvert et antall syersker i arbeid, virksomheten kalte hun «Eliz Garments». Nå er hun tilbake i Uganda etter femogtyve år i utlendighet og vil sette i gang «Eliz Garments Uganda», men mangler kapital. Hun kjenner Museveni fra gamle dager og har møtt velvilje, men i motsetning til utlendingene bak Tri-Star, har hun sett svært lite til skikkelig «facilitation». Bare hun kommer i gang heter det, skal det nok bli annerledes. Den tanken melder seg ganske usøkt at da er forskjellen først og fremst at hun vil være i stand til en og annen liten motytelse. Men dama satser likevel det hun kan og har mobilisert instruktører fra Asia til å trene opp den staben hun ser for seg av fagfolk. Hun heter Harriet Kigongo Mbaziira, om noen vil vite mer om henne, kanskje til og med støtte henne på en eller annen måte, er det bare å si fra!
Nå er det bare seks studenter igjen som fremdeles skriver, fjorten har levert og gått. Det er et snodig fjerdeårskull jeg har i år. Flesteparten må gjøre om igjen prosjektoppgaven for tredje år, mens de følger forelesningene for fjerde. Bare åtte er «ordentlige» fjerdeklassinger med fullt program. Samtlige tre jenter i klassen er blant de åtte. Slik har det vært helt siden jeg kom hit første gang i 1995, jentene ligger nesten uten unntak i toppskiktet og bekrefter den fordommen jeg skaffet meg i Tanzania for over tyve år siden: Det er kvinnene som kommer til å bringe Afrika fremover når de en gang slipper til for alvor.
Cato