Ikke nå igjen!
Det var gjennomgangstema i Sunday Monitors leder søndag 28. november. Ikke fordi Uganda og Rwanda har sparket ut hverandres diplomater før, men fordi hver gang den ene eller den andre regjeringen har bruk for en liten krise i forhold til naboen, skjer det ett eller annet. Denne gangen hevder altså Uganda at administrasjonsattachéen i den rwandesiske ambassaden har drevet rekruttering og annen uhumskhet til fordel for PRA – «Peoples’ Redemption Army». Den skal holde til like over grensen i Kongo og være Kizza Besigyes opprørsstyrke. Kommandantene påstås å være en oberst og en oberstløytnant som forlot UPDF med brask og bram for et par år siden og dro til Rwanda. Derfra er de sendt videre til Sverige.
Foreløpig har PRA ikke avfyrt et eneste skudd mot noe eller noen som helst, ikke som har blitt registrert ihvertfall, men med ujevne mellomrom blir en gruppe arrestert og avbildet i New Vision sammen med våpen som angivelig skal være beslaglagt i forbindelse med arrestasjonen. Slik denne gangen også, dessuten ble Besigyes yngre bror tatt i forvaring for forrædersk aktivitet og våpenhandel. Og krumtappen har altså sittet i den rwandesiske ambassaden. Nå er han sendt hjem til Kigali, og som vanlig er i slike tilfelle, har Rwanda sendt en ugandisk diplomat tilbake til Kampala. Interessant nok har Rwanda denne gangen fraveket protokollen lite grann og utvist en førstesekretær, med andre ord en diplomat litt høyere på strå enn han som måtte reise herfra. Hva kan det bety? Eksperter på mellomstatlig skikk og bruk har fått noe å spekulere på.
Fra Sørafrika gjentar Besigye enda en gang at han ikke har noen hær og ikke akter å sette i gang en borgerkrig. Ettersom han gir inntrykk i det han skriver og sier av å være en rimelig intelligent mann, er det nokså lett å tro ham på det. Særlig dumt ville det være om han slo seg sammen med slike fomlepettere som står i spissen for PRA, om den finnes. Det eneste vi har hørt og lest om dem er at de uavlatelig opptrer så tåpelig at de nærmest ber om å bli avslørt.
Så det er fristende å tro Besigye på et annet utsagn også, at hele PRA er en oppfinnelse av regjeringen for å kunne kompromittere opposisjonen. Det er ganske påfallende at PRA-historiene dukker opp på tidspunkter da det kan være fare for at nettopp opposisjonen får litt vind i seilene. Akkurat nå er det plagsomt for Bevegelsen at ikke alle uten videre kjøper påstanden om at de fem millioner kisanja-skillinger som ble delt ut til et utvalg parlamentsmedlemmer, bare skal dekke utgifter i forbindelse med forklaring av regjeringens Hvitbok om grunnlovsrevisjonen. Pinlig er det også at den nyeste og friskeste opposisjonsgrupperingen, FDC – «Forum for Democratic Change», ennå ikke er registrert selv om det minst er et par måneder siden de søkte. Etter loven skal en sånn sak behandles i løpet av 30 dager, men det har ikke latt seg gjøre, angivelig på grunn av pengemangel! Treneringen har gått så langt at det vekker litt oppsikt. Nå skal de «gamle» partiene til å søke registrering også, etter at de vant deler av saken om bestemmelser i Lov om politiske partier og organisasjoner. De må finne seg i nyregistreringen, men bestemmelsene som begrenset virksomheten deres ble dømt ukonstitusjonelle, dermed er de rimelig fornøyd.
Og en rimelig fornøyd opposisjon kunne bli slagkraftig også, da kan det være kjekt å blåse litt liv i PRA. Det er nesten som regjeringen prøver å provosere frem en ny «frontlinje» nå som det kan se ut som det går mot slutten på bandittvirksomheten i nord. Nærmere et oppgjør og en slutt har vi ikke vært siden sist Betty Bigombe prøvde å finne en løsning. Lykkes hun denne gangen, har Østafrika en ny kvinnelig kandidat til fredsprisen.
Cato