Høyt oppe og dypt nede

Både The Monitor og New Vision hadde «PEACE» som førstesideoppslag nyttårsaften. Betty Bigombe hadde klart å få i stand direkte samtaler mellom regjeringen og LRA for å få slutt på terroren i nord. På regjeringssiden stilte innenriksministeren, Ruhakana Rugunda i spissen for delegasjonen, fra LRA kom en delegasjon ledet av brigader Sam Kolo. En våpenhvileavtale skulle undertegnes før midnatt som et første skritt. Det ga ekstra piff til nyttårsfeiringen. Desto større var skuffelsen neste morgen, da hadde avisene omtrent identiske overskrifter igjen som fortalte at «Krigen fortsetter». LRA hadde bedt om mer tid til å studere den foreslåtte avtaleteksten, mens Museveni på sin side hadde gitt grei beskjed, nærmest som et ultimatum, om at mer enn de 47 dagene som våpenstillstanden hadde vart, ville de ikke få. Han hørtes riktig krigersk og har ifølge avisene gitt hæren beskjed om å drepe Joseph Kony og hans nestkommanderende, Vincent Otti.

Samtidig har han ikke helt stengt døren for videre samtaler, men de må i tilfelle foregå utenfor Uganda. Nå er det ikke lenger tale om å etablere «sikre soner» der LRA kan samles uten å bli angrepet og forhandlinger kan føres. «Kuler hjemme og samtaler borte», ble M7 sitert for i Monitor.

Disse begivenhetene overskygget fullstendig det som ser it til å bli enden på en enda mer langvarig konflikt i Sørsudan, like på den andre siden av grensen i nord. En avtale om fred og prosessen frem mot en varig ordning av forholdene mellom det muslimske nord og det kristne og animistiske sør i Sudan ble undertegnet nyttårsaften i Naivasha i Kenya. Den endelige underskriftsseremonien skal finne sted i Nairobi neste søndag, 9. januar.

Et fredelig Sørsudan vil ha konsekvenser også for Acholiland. LRA vil ha enda større problemer med å finne sikre tilholdssteder nord for grensen. Den ugandiske hæren har allerede mer eller mindre frie hender til å operere der, i fremtiden vil det bli vanskeligere for LRAs sudanesiske venner å nå frem med forsyninger. Veien mot fred i nord er åpnet, men den er full av humper, grøfter og grytehull akkurat som de fleste andre veier på disse kanter. Betty Bigombe kan fremdeles rekke å gjøre seg fortjent til den fredsprisen jeg har satt i gang en liten privat kampanje for at hun skal få! Hun skal ha bedt om forlenget permisjon fra jobben i Verdensbanken.

Med slike ting i nærheten, blir tsunamien i Det indiske hav fjern og eksotisk. At den hadde fatale følger også på den Østafrikanske kysten, gjorde inntrykk og avisene har hatt mye stoff om hva som skjer når kontinentalplatene skrubber seg på hverandre. Til forsidene på avisene våre har bølgen likevel omtrent ikke nådd. Det er langt til havet herfra, og vi bor 1200 meter over det. Ikke desto mindre er det satt i gang innsamling til ofrene i Sørøst-Asia her også.

Begynnelsen på det nye året har altså ikke vært begivenhetsløs. Et slags antiklimaks var det da min vesle Nico og jeg lyttet til et rykte og gikk opp til det store veikrysset vårt i Ntinda sentrum for å se fyrverkeri. Han var fryktelig spent, han hadde aldri vært med på noe sånt før i sine snart åtte år og holdt seg tett inntil meg. Da 2005 begynte å bli ti minutter gammelt, skjønte jeg at ryktet hadde vært falskt, og det sa jeg til ham. «Vi kan like godt gå hjem igjen!» Det var dels en stor skuffelse, men han var litt lettet også.

Gleder, lettelser og skuffelser så vel som sorger kommer vel dette året til å bli like rikt på som de fleste andre år. På disse kantene er det største håpet for nyåret knyttet til Betty Bigombes innsats i nord.

Cato