Alle kjenner noen. . .

De fleste av vennene som har vært her, har tilbragt noen tid på Speke Hotel og blitt kjent med Alice som serverer på terrassen på formiddagsskiftet. Hun er lita og blid og kjenner igjen alle som har vært innom der i løpet av de siste fire-fem årene. For en uke siden tok jeg en svart kaffekopp og en «farris» på terrassen mens jeg ventet på at klistremerket med kvittering for veiavgiften skulle bli ferdig. Som vanlig spurte jeg henne hvordan det sto til, og som like vanlig sa hun at det var bare bra. «Er du sikker på det?» spurte jeg da, for det kunne se ut som det var ett eller annet i veien. Jo, nei, hun var ikke helt på topp likevel da, hun hadde vært innlagt på sykehus etter tumultene den mandagen Besigye ble arrestert. Hun gikk av vakt som normalt mellom to og tre om ettermiddagen, og på veien hjem ble hun løpt ned av en mobb som rømte unna politiet. Armer og ben ble skrubbet opp og et ublidt møte mellom hodet og fortausbrolegningen ga henne en kraftig hjernerystelse. Så hun hørte med i statistikken over «sårede» og hadde vært ute av sirkulasjon et par dager.

Og Besigyesaken ruller og går mens Museveni er på Malta og gjør sitt beste for ikke å miste Samveldekonferansen i 2007 nettopp på grunn av den saken. Besigye ble løslatt mot kausjon i gårsdagens møte i «tingretten», High Court, men kunne ikke slippes fri likevel på grunn av saken i krigsretten. Den er berammet til 19. desember.

Vi satt tre mann ved «vannhullet» på Fairway i går kveld og hadde hørt hver sine rykter fra hver sine mer eller mindre velinformerte kilder. Alle er enige om at spenningen her i Kampala har vært påtagelig i det siste, noe er liksom på ferde når lastebillass på lastebillass med militærpoliti ruller rundt i byen mens maskingeværutstyrte kampvogner er utplassert med skuddsektor langs de viktigste gatene. Folk som er gamle nok til å huske 20 ­ 30 år bakover i tiden, ser ubehagelige paralleller til utviklingen under Amin og Obote II. Og det er en nokså alminnelig mening at hele historien er grenseløst dum. Med den stillingen NRM har på en landsbygd der folk har vært indoktrinert i snart 20 år til å tro at det ikke finnes alternativer til Museveni og Bevegelsen, vil det ta minst to eller tre valgperioder å få gjennomslag for noe annet. Det spiller ingen rolle om NRM-O og Museveni taper Kampala og eventuelt noen andre byer, de kan tape østpå og nordpå også, der bor det for lite folk til at det har noen stor betydning hva de stemmer. Museveni vil nok helst vinne valget med minst 75% oppslutning, det svarer vel omtrent til folketallet i sentral- og vestugandiske bygder. Om han må nøye seg med 55 ­ 60%, er han likevel president og har dessuten demonstrert for all verden at han er demokrat.

Men de tenker visst ikke slik og Museveni har åpenbart helt fra skoledagene vært en slik ledertype som ikke tåler opposisjon. Få vet det bedre enn Winnie Byanyima som vokste opp sammen med ham og Kiiza Besigye, mannen hennes, som var Musevenis livlege i bushen. Men de er mange flere, Eriya Kategaya for eksempel, barndomsvenn og skolekamerat som ble sparket ut da han opponerte mot opplegget for å gjenvelge Museveni i strid med valgløftene fra 2001.

Likevel virker det som makthaverne har skjønt at saken gir en masse negativ oppmerksomhet og er skadelig for landets omdømme. Om han ikke har skjønt det før, har Museveni sikkert oppdaget det i møtet med samveldekollegene på Malta. Der har han forsikret at Besigye vil få en rask og rettferdig behandling, blir han frikjent, er det flott, blir han dømt, kommer presidenten til å benåde ham. Prosessen er ihvertfall ikke satt i gang for å hindre Besigye i å stille som kandidat i presidentvalget! Skam få den som tenker noe slikt­. «Director of Public Prosecution», den øverste påtalemyndigheten, Riksadvokaten altså, er en selvstendig institusjon som ikke mottar instruksjoner fra noen. Ettersom etterforskningen var ferdig, bestemte DPP på helt fritt grunnlag at Besigye måtte arresteres når han passerte grensen til Kampala på hjemtur etter den svært vellykkede turnéen i nord og vest.

Juristdemonstrasjonen jeg skrev om, ble det ikke noe av torsdag. Mengden av røde bereter, militærpolitiets hodeplagg, ble nok for stor. Til gjengjeld har Uganda Law Society tillyst et møte på juridisk fakultet, Makerere, mandag ettermiddag, med deltagelse omtrent som tiltenkt i demonstrasjonen. Det møtet vil jeg prøve å få med meg, selv om sammenstimlingen ventelig vil bli stor og jeg ikke synes all verden om trengsel. Forhåpentlig har de myndighetspersonene som har vært ivrigst til å innføre diverse forbud, skjønt at de beveger seg på tynn is i forhold til lovligheten av disse ediktene så de ikke prøver å stanse dette møtet.

Vi kjeder oss ikke!

Cato