Back to normal

Etter en lang og god ferie i fedrelandet begynner vi så smått å falle inn i normal ugandahverdag igjen. Vi kom hjem til hyttestemning med parafin- og andre levende lys, strømmen var utkoblet den kvelden og følgende dag. Etter å ha vent seg til i halvannen måned at ting funker med stabil strømforsyning, har det tatt noen dager å komme tilbake i gamle rutiner, samtidig ser det ut som modemet mitt har fått en eller annen sykdom det forhåpentlig går an å rette på. Det skjer forhåpentlig snart, denne epistelen får jeg jo ikke av gårde før nettforbindelsen er i orden igjen.

I går formiddag hadde vi besøk av «landsbyformannen» vår, LC1 Gilbert. Han var ute på runde for å registrere velgere til LC1-valget som skal gå av stabelen omkring 20. august, alle over 18 som bor permanent på eiendommen skulle registreres, og vi er faktisk fem til sammen. Ved LC1-valget er alle voksne innbyggere stemmeberettiget uansett statsborgerskap, så da kan jeg også være med.

Foruten oss to i «hovedhuset» bor det tre i annekset, altmuligmann, portåpner og nattevakt Norbert i ett rom, to søstre i de to andre. Den ene av dem er på masterstudium i UK, den andre er lærer. Så er det jo noen barn og rett som det er et antall ikke-permanente innbyggere, slik at det kan være rimelig livlig av og til.

Til det bidrar også hønene våre, to voksne, den ene spankulerer omkring med den eneste kyllingen som overlevde fra de seks eggene hun ruget på, den andre ruger på sitt kull nummer to, mens den ene overlevende fra hennes første kull på seks er i konfimasjonsalderen. Når hun begynner å legge egg om et par måneder, blir det vel aktuelt å låne en hane igjen, han vi hadde her, leverte vi nettopp tilbake. Og så har vi hunden vår, Finn, som er seks-syv måneder gammel nå. Han er en helt alminnelig landsbykjøter, ved tilfeldigheter hentet hit fra Tororo. Den gangen minnet fargen hans meg om «finsk spets», derav navnet.

Og avisene ser likedan ut som de gjorde da vi reiste. Besigyesaken hviler i Grunnlovsdomstolen, det vil ennå ta noen tid før den dukker opp i spaltene igjen. Ogoolakommisjonens rapport om mislighetene i forbindelse med Globalfondet til bekjempelse av malaria, tuberkulose og HIV/AIDS ble offentliggjort i forrige måned. Den ligger antagelig på inntil flere nettsider, men modemproblemet mitt har forhindret meg fra å se etter. En virkning har den ihvertfall hatt, ingen av de impliserte ministrene ble gjenoppnevnt i den nye regjeringen. Der er det ellers noe slikt som 69 ministre i alt, det høres voldsomt, men er litt mindre forferdelig ettersom de fleste av dem er en mellomting mellom statsråd og statssekretær om de «oversettes» til norsk. Kabinettministrene er «bare» noenogtyve.

Det kan være vrient nok å balansere en norsk regjering og få trøndere og nordlendinger på de rette plassene uten å fornærme møringer og andre vestlendinger. Østlendinger blir det liksom nok av i alle fall. En president i Uganda har en vanskeligere oppgave, overalt hvor han fikk bra med stemmer, venter folket et tilsvarende antall saftige bein. I Kongeriket Toro, der han hadde stort flertall over alt unntatt i Kasese, er man opprørt over at deres mann i regjeringen bare fikk en juniorministerstilling under Presidentens kontor for å ta seg av Karamoja. Han ventet to uker etter edsavleggelsen med å trekke seg fra den posten, han hadde visstnok aldri vist seg på kontoret i løpet av de to ukene heller. Ettersom Tom Butime som han heter, har hatt mer betydningsfulle ministerposter i tidligere regjeringer, ser batoro denne utnevnelsen som en degradering. Den kommer i tillegg til andre fornærmelser de har vært utsatt for, avsettelsen av professor Edward Rugumayo som industri-, handels- og turistminister for å gjøre ham til ambassadør i Frankrike for eksempel. Rugumayo takket nei til den utnevnelsen.

Selv med en oppblåst regjering og offentlig administrasjon har ikke M7 nok bein til å gjøre alle til lags og det er kanskje ikke så rart, vi snakker mer enn femti forskjellige språk her i landet.

Vi er altså «back to normal» etter en forfriskende vår i Norge. Enid, vesle Lilja; Nico og jeg selv sender en takk til alle som bidro til at det ble en tid vi tenker tilbake på med ublandet glede.

Cato