Mesteparten av tunga bør holdes rett i munnen. . .
Det har kanskje ikke Jacobsen Electro gjort i sine forhandlinger og operasjoner i forhold til Electricity Regulatory Authority, ERA. I et tidligere brev nevnte jeg at en gruppe ugandiske forretningsmenn hadde alliert seg med koreanske Huyundai i anbudskonkonkurransen om et 50 MW varmekraftanlegg, en konkurranse Jacobsen vant. Taperne, med de nevnte uganderne i spissen protesterte og fikk kontraktsprosessen stoppet i påvente av en rapport fra Inspector General of Government, IGG, dommer Faith Mwondha.
I offentliggjøringen av anbudet og resultatet av konkurransen, var det et par ting som virket litt påfallende, selv om de var fornuftige nok, for det ene at tomta var flyttet fra Mutundwe lengst vest i Kampala, til Namanve drøyt 20 km i motsatt retning, i Mukono distrikt øst for Kampala. For det andre var anlegget endret fra å brenne diesel- til å brenne tungolje. Av ERAs forsvar, slik det fremgikk av avisene, for å velge Jacobsen fremgikk det også at selve finansieringsordningen som inngikk i tilbudet, var svært gunstig for den ugandiske regjeringen og dermed for strømkonsumentene.
IGG har tydeligvis ikke kjøpt forsvarsargumentene, rapporten hennes ble overlevert ved en «function» i går og den ble ifølge pressen en tøff opplevelse for toppene i Energidepartementet og ERA. «Sack electricity boss, IGG tells Museveni» er Monitors hovedoppslag på førstesiden i dag.
Det ser ikke ut som IGG har funnet noe prov på korrupsjon, men brudd på lover og regler og overveldende inkompetanse har hun støtt på i overflod både i ERA og i de berørte departementene, Energy og Finance. Ifølge pressereferatene gikk hun særlig i spinn over at ERA, Jacobsen (et privat utenlandsk selskap!) og embedsmenn fra Energidepartementet hadde gitt seg til å forhandle på regjeringens vegne om et bidrag («grant» ifølge Monitors gjengivelse) på ¤4,3 millioner uten godkjennelse fra finansministeren. Han var ute av landet på det tidspunkt og hadde ulovlig overlatt ansvaret til juniorministeren som skrev til Den norske ambassaden og søkte formelt om et slikt bidrag. Noen instruks fra finansministeren om å gjøre det, forelå ikke. Etterpå har de involverte ministeriene og andre åpenbart prøvd å dekke til denne fremgangsmåten som ifølge IGG er mer enn tvilsom.
Dommer Mwondha var tydeligvis ikke imponert over det smarte finansieringsopplegget heller, «regjeringen ville blitt belastet med et lån på ¤49,63 millioner fra Standard Chartered Bank i London etter at embedsmenn i Energidepartementet unnlot å reagere mot selskapet [Jacobsen] for å endre betingelsene (inklusive endret lokalisering) det la til grunn for anbudet.»
Overrekkelsesmøtet varte i over to timer og IGG skal ha vært svært engasjert og oppbragt.
For oss som begynner å lide av «loadshedding depression», er det mest bedrøvelige ved hele affæren at den forlenger med flere måneder, kanskje et år eller to, tiden vi må vente før disse 50 MW kommer på nettet. Løsningen her på Plot 4, Block A off Martyrs¹ Way, Ntinda, blir nok vårt eget lille varmekraftanlegg på 1,5 kW eller deromkring. Det begynner å bli mange sånne, jeg vil ikke være overrasket om det viser seg at den samlede effekten kan regnes i MW. Diesel til drift av generatorer som industrien anskaffer for å holde produksjonen i gang, er nå skattefri, det samme gjelder for øvrig gass til husholdningsbruk.
Midt i denne energikrisen kommer nyhetene om at det er funnet kommersielt drivverdige forekomster av olje ved Albertsjøen og at det sannsynligvis er mer å hente under sjøbunnen. Foreløpig er det påvist produksjonskapasitet på 10 000 fat om dagen, det er ikke nettopp svimlende sammenlignet med andre oljeproduserende lokaliteter og kanskje i minste laget til å rettferdiggjøre en rørledning til Mombasa, enn si et raffineri i Uganda. Nyhetene er slått stort opp og avbrenningen av olje oppe i Semliki har vært gjengitt i spektakulære bilder, men jeg har registrert lite av oppmerksomhet, for ikke å si begeistring, blant folk flest. Ingen later til å ha store forventninger om at denne eventuelle rikdommen kommer andre til gode enn de som er i de riktige posisjonene til å spise.
Ettersom kaka det kan spises av, vil bli ubeskrivelig mye større dersom oljefunnene vest i landet holder det de ser ut til å love, kan vi vente en økning av temperaturen i den «politiske» debatten og konkurransen, bistandspengene vil miste sin betydning og donorene kan omsider «go hang», slik de er blitt oppfordret til flere ganger. Ingen vil lenger ha noe påskudd til å legge seg i hvordan eliten styrer dette landet.
«Vestigia terrent», men selv om sporene skremmer, både de fra ugandiske politikervaner og de fra andre nyrike oljeland, er det for tidlig å resignere og tro at eventuelle oljeinntekter vil havne i et fåtall lommer. Det skrives mye fornuftig i aviser og tidsskrifter, og ikke alle land som plutselig har oppdaget at de flyter på olje, har skuslet bort sjansen til en fornuftig utvikling. Uganda kan overraske positivt, de menneskelige ressursene er her i rikt monn, bare den ufattelige grådigheten hos noen få kan bringes under styring.
Kampala, 14. juli, Bastilledagen, 2006
Cato