Vannet stiger!
Gårsdagens gladmelding i New Vision: Vannstanden i Victoriasjøen har steget med 4 cm! Det har regnet en del i det siste, og ettersom meteorologene forespeiler fortsatt regn enda et par måneder, kanskje vannet stiger ytterligere noen centimeter. Gevinsten hittil kommer bokstavelig til å fordampe når det slutter å regne. Så det er nok en stund til kraftverkene ved Owen Falls kan gå med full kapasitet, strømutkoblinger slipper vi ikke med det første.
På bruket venter vi på generatorreparatøren. I likhet med svært mange andre som ser seg i stand til det, har vi skaffet oss vårt eget lille bensindrevne kraftverk på 2,5 kW omtrent. Som det skjer med større operatører, hender det at vi får driftsproblemer, da pleier det å være en enkel sak å tilkalle Rogers, men denne gangen har han sviktet oss. Vi må nok nøye oss med stearinlys i kveld og det er ikke mye å drive Pcen med. Klokken nærmer seg seks og strømmen kan gå når som helst, da får jeg ikke denne epistelen ferdig før i morgen kveld. Med den bakgrunnen virker det smått komisk når jeg leser i nettutgavene av norske aviser at fedrelandet er rammet av kraftkrise. Her i landet er det under 10% som har tilgang til elektrisk strøm i det hele tatt, at den vesle minoriteten påføres uleiligheter i form av strømutkobling annet hvert døgn, lager ikke den store politiske stormen. Det er jo synd med det vesle grannet vi har av industri som også rammes, men det blir ikke noen storm av det heller, tre fjerdedeler av befolkningen lever stort sett i naturalhusholdning og merker ingen forskjell.
Vårt eget vesle landbruk består av et mangotre, en godt voksen avocado, en sitronbusk som til tider holder oss selvforsynt med sitroner, en appelsinbusk som ennå har noen år igjen før den gir frukt, tre papayaer, tre høner, seks små kyllinger og to haner. Den siste av dem kom til gårds sist søndag og ble øyeblikkelig satt på plass, han har ikke våget seg til å gale ennå. Og så har vi hund, han blir ett år en eller annen dag i januar neste år og er ganske valpete. Ettersom han hadde stor glede av å jage høns, måtte vi sette opp en løpestreng til ham, den er han koblet til hele dagene. Når fuglene har lagt seg, får han løpe som han vil på tomta. Han er en raseren ugandisk landsbyhund uten stamtavle. Fargen hans minnet meg om «finsk spets», følgelig lyder han navnet «Finn».
Med fire gutter i alderen «snart ti» til «akkurat fylt tretten» og lillesøster som snart er halvannet kan det til tider bli ganske livlig, særlig når vi har et tilskudd på et par småbarn til i en form for «familiebarnehage» de fleste av søknedagene. Det er et ganske normalt ugandisk familieliv med andre ord. Og for de som interesserer seg for skoleforhold: Forbudet mot korporlig avstraffelse, som har vært i kraft siden 1997, er nettopp innskjerpet. Noen riktig ekle episoder på et par videregående skoler var såpass rå at Undervisningsdepartementet fant det nødvendig å understreke ganske kraftig at spanskrøret faktisk er forbudt i alle skoler, ikke bare grunnskolen som mange, inklusive meg selv, trodde. Jeg vet positivt om ihvertfall en videregående skole der de var ganske iherdige med «caning», som brått sluttet med den praksisen.
Slik lever livet her og det kunne være mye interessant å skrive om regjeringens mer eller mindre alvorlige kamp mot korrupsjon og manglende innfrielse av løfter. Det siste er årsaken til at jeg er i streik for annen gang i løpet av mindre enn tre år. Kollegene streiket i april 2004 og fikk løfte om at lønnskravene deres skulle innfris i løpet av finansåret 2005/06. Da ingenting hadde skjedd ved utløpet av juni i år, begynte de å bli utålmodige og for en drøy måned siden gikk de ut i streik igjen uten andre krav enn at de drøyt to og et halvt år gamle løftene skulle innfris. Men det har vi ikke råd til, tenk på at vi skal gjenomføre USE, Universal Secondary Education, og dessuten være verter for Commonwealth Head of Governements Meeting, CHOGM, neste år. Universitets-lærerne er selviske og upatriotiske som ikke tenker på det. Til ugandere «i diasporaen» har M7 talt i London og fortalt at snart skal vi åpne Makerere igjen med andre og bedre lærere enn de som er der nå og ikke vil arbeide.
Men både det og annet får være tema for et senere brev som forhåpentlig ikke lar vente på seg like lenge som dette!
Cato