En liten fest i Katuugo
«Våre» kvinnegrupper i Walukunyu og Kiralamba stelte i stand en utstilling og en liten feiring sist søndag, 10. desember. Opprinnelig skulle samlingen vært dagen før, men i siste øyeblikk oppdaget Rebecca at arrangementet da ville kollidere med en konfirmasjon i Katuugo som er sognet Kiralamba ligger i. I den anglikanske kirken har de det som hos katolikkene, det er biskopen som konfirmerer, og en konkurranse med et bispebesøk ville være nokså håpløs. Dessuten var noen av kvinnegruppen Tusubiras medlemmer involvert enten ved å ha konfirmant eller ved å være i arrangementskomitéen, eventuelt begge deler. Så vi måtte vike plassen og det medførte noen improvisasjoner som ikke bare falt heldig ut.
Vi fikk en del prov på loven om tingens iboende dævelskap, kan noe gå galt, går det galt og helst på den verst tenkelige måten. Pickupen som Rebecca hadde fått låne gratis med sønnen hennes som sjåfør, brøt sammen i Bwaise, før de hadde kommet ut av Kampala. Den orket ikke køkjøringen der. Det tok tid å finne en erstatning, som ikke var gratis, og å laste om alle premiene som skulle deles ut til de beste utøverne i forskjellige grener, som birøkt, håndarbeid, krøtterstell o.s.v. Teltet som skulle beskytte gjestene mot eventuelt regn og/eller sterk sol, var også med på lasset. Gode tre timer forsinket ble teltet reist.
Da var kvinnene fra Walukunyu kommet på plass en snau time før. De hadde også hatt et transportproblem, men kom omsider jublende på et pickuplasteflak så fullt som det bare kan bli her. Men det hadde ikke kapasitet til å få med seg barna fra skolen som skulle opptrått for oss. Overlæreren var mildt sagt «unhappy» for det. Til ugander å være, var han dessuten uvanlig lei av å vente på at arrangementet skulle komme i gang. Annonsert start var klokken ti, da kom Anne og jeg dit og fant Betty sammen med noen av kvinnene fra Kiralamba i ferd med å rigge til utstillingen og salgsbordene. Rebecca var dratt til Walukunyu for å hente kvinnene derfra.
Programmet som Betty, Rebecca og jeg hadde satt opp på forhånd, måtte komprimeres og til det hadde vi god hjelp av overlæreren fra Walukunyu. Han tok også over som konferansier og ledet oss elegant gjennom det hele, fra velkomsthilsenen til Betty og Rebecca, tale fra LC2-formannen, hilsen fra våre venner i VEDCO, hans egen hilsen fra skolen i Walukunyu, mens Lawrence Opio hilste fra skolen i Kiralamba, overlæreren der er ikke så veldig aktiv, for å si det slik. Fra begge kvinnegruppene fikk vi glimrende underholdning med sang og dans til selvkomponerte vers som uttrykte takknemlighet til NoFU for det som var gjort gjennom henholdsvis tolv og syv år.
Som æresgjest holdt Anne talen for dagen. På grunn av den omtalte konfirmasjonen, hadde vi havnet på Menneskerettsdagen og det var jo faktisk et ganske godt poeng, så mye mer som mottoet for dagen i år var at bekjempelse av fattigdom ikke er veldedighet, men en plikt. I ugandisk sammenheng er det ikke mulig å snakke om menneskerettigheter uten å ta med situasjonen for kvinner og barn. Loven er klar og progressiv her i landet, men praktiseringen ligger noe tilbake å ønske. Anne understreket hvor viktig det var for kvinnene å vite om sine rettigheter og hevde dem. Så spurte hun hvor mange ektemen som var møtt frem til arrangementet, det var én, LC2-formann George William. Men Sarah fra VEDCO kommenterte det med at han hadde latt kona bli igjen hjemme for å passe gården!
Premieutdelingen ble innledet med at Anne tok en liten runde på den ene av syklene som var innkjøpt til lederne av de to gruppene. Det vakte stor åtgaum. Premiene for øvrig var også fornuftige, gummistøvler til de beste kvegrøkterne, hakker til de beste bøndene for eksempel og en tallerken til hvert eneste medlem. Fra birøkterne i Walukunyu fikk Anne og jeg halvannen liter honning hver, et uttrykk for en takknemlighet det er godt å møte, men som av og til kjennes litt ufortjent. Det var stor stas og overlæreren kunne avslutte det hele like før fire helt i overensstemmelse med det opprinnelige programmet. Han var godt fornøyd og hadde ihvertfall foreløpig kommet over skuffelsen med barna som skulle opptrådt for oss.
Cato