Ulike verdener

Norske Arkitekters Landsforbund, NAL, har byttet navn på tidsskriftet sitt. Det har hett Byggekunst i omkring 80 år, så det var på tide å finne på noe nytt, nå heter det Arkitektur N, lenge har det hett The Norwegian Review of Architecture på utenlandsk.

Og jeg fant nr. 04/07 av The Norwegian Review of Architecture i postboksen min forleden og ble provosert. Ikke over det nye navnet, selv om jeg ikke synes det er svimlende originalt, men over forsidebildet og prosjektet det refererte til. Mer enn 4 milliarder slike penger vi bruker her, har gått med til å lage leikestue til bortskjemte unger vest for Oslo som synes det er stas å rive sund klærne sine.

ÓHvilke oppgaver har et rikt lite land i den globale sammenhengen?Ó spørres det på forsiden. Det er et godt spørsmål i det vesle, rike landet som er verdensmester i u-hjelp og gir bort 70 øre av hver hundrekroning det tjener. Storartet! Samtidig blåholder det på handelsrestriksjoner og subsidier som gjør det umulig for de samme landene som får 70-øringene, å selge det de enklest kan produsere og tjene egne penger på, nemlig landbruksvarer.

Ingen her synes det er stas med revnede bukser, men mange er nødt til å gå i tøy som knapt henger sammen. Samme dag som jeg fikk bladet, fikk jeg også en beskjed utpå ettermiddagen om at en ungdom jeg regnet som en litt uti ÓstorfamilienÓ min, var død. Hun ble 19 år gammel, var vel jevngammel omtrent med forsidegutten på Arkitektur N. Lillebroren hennes har bodd hos meg i snart fem år, og vi dro til landsbyen for å være med på begravelsen dagen etter dødsfallet. Jenta hadde tuberkulose og døde i en blodstyrtning etter at hun hadde gjort ferdig sine vanlige gjøremål om formiddagen. Nå er familien bekymret for hva som skal skje med den vesle datteren som ble født for fire måneder siden, barnefaren er ikke særlig interessert.

Da vi kom hjem, var kona mi borte. Hun fortalte meg senere på telefon at hun var dratt av gårde for å pleie en venninne som hadde overlevet en trafikkulykke som hadde tatt livet av 16 mennesker. Det er litt ymse med transportsystem her, så en fullastet lastebil hadde tatt med seg 27 passasjerer også, det gikk galt da den veltet.

Perspektivet blir litt annerledes når liv og død kommer såpass nær. For noen år siden fortalte en ung venn og medisinerstudent meg hvor rart han syntes det var da de fikk en del svenske studentkolleger på studiebesøk og oppdaget at ingen av dem hadde sett et lik.

Nå er han forlengst ferdig med studiene og er alene lege på barneadelingen til St. MaryÕs Hospital, Lacor nord for Gulu. Han har 7-800 små pasienter når dagene er travle, litt roligere dager er de litt over halvparten så mange. Ettersom han selv var rammet av krigshandlingene der oppe og har nydt godt av hjelp til å komme seg gjennom skoleverk og utdannelse, har han satt seg i sving for å hjelpe flere på tilsvarende måte, fra barnehage, gjennom primary og secondary school. (Mer opplysning om akkurat det ligger for øvrig på www.thechildisinnocent.ca.) På det siste skoletrinnet er de aller fleste på internatskole. Skolepengene ligger typisk på 300 000 skilling per termin når skolen er rimelig god. Det er tre terminer i hvert skoleår. Leikestua i Bærum kunne betalt skolepenger i seks år for 1 500 elever-. Cato

Cato