Det brenner hos naboen…
Vi tilbragte nyttårshelgen i nasjonalparken omkring Mburosjøen og hadde et par fine dager med fottur hos imapala, sebra og bøfler, båttur på sjøen for å hilse på flodhest og krokodiller. Størst lykke hos den yngste turdeltageren på to og et halvt år gjorde nok apekattene som romsterte omkring hytta vår. Jeg hadde glemt å lukke bilvinduet, så en hadde vært innom bilen og funnet seg en banan som hun satt på biltaket og delikaterte seg med.
Det var ikke nok bensin igjen på tanken til å ta oss helt hjem, så vi var innom en bensinstasjon i Lyantonde for å fylle opp, dessverre, ingen bensin. Det var det heller ikke i Masaka, der prøvde en svartebørshandler å selge for 10 000 skilling literen fra en plastkanne, i Lukaya var det like tomt, men litt før vi nådde ekvator kom vi forbi en bensinstasjon der de solgte bensin for 5 000 skilling literen, det er 14-15 kroner for tiden. Bensinnåla sto på «E» så vi kunne ikke ta sjansen på å fortsette, men kjøpte ti liter og håpet det skulle ta oss hjem, i verste fall var det vel stadig vekk bensin i Kampala.
Vi nådde hjem, men det var på hekta, og bensinen i Kampala er like fraværende som i resten av landet. Jeg hadde ingen ide om hva det kunne komme av og velsignet Beredskapsdepartementet for å vise vanlig fremsyn slik det sist viste seg under flommene i Østuganda. Ikke før jeg leste avisene i morges, fikk jeg en forklaring på hva som var på ferde. Grensen er stengt og ingen tør frakte noe gjennom Kenya fra Mombasa til Malaba eller Busia. Påstått valgfusk ved det kenyanske presidentvalget har ført til opptøyer med drap, hærverk og alminnelig utrygghet. Det utenkelige har skjedd at vi har fått flyktninger fra Kenya i Uganda.
Valgdagen var torsdag i forrige uke, de siste tankbilene kom over grensen julaften, for snaut halvannen uke siden altså. Så lenge varte beredskapslageret vårt av drivstoff, det er ennå litt diesel igjen, men den er dyr og vil neppe vare mer enn en dag eller to til. I forhold til det som hender i Kenya, er dette naturligvis bare som et ubehag å regne, men det er en ekstra ulempe i hverdagen ikke å kunne flytte på seg slik en helst ville. Sannsynligvis blir vi «loadshedded» i kveld også, da må vi klare oss med stearinlys, genreatoren går på bensin, og det har vi altså ikke mere av. Det betyr antagelig også at jeg ikke får skrevet ferdig denne epistelen før i morgen, insha-Allah, dersom strømmen kommer tilbake.
At folk kan være voldsomme i Kenya, er i og for seg ikke noe nytt. Nairobi kappes med Johannesburg om å være den voldeligste byen i Afrika, men vi er ikke vant til at volden får et politisk og etnisk tilsnitt. Mwai Kibaki, som antagelig har sikret seg en ny periode ved hjelp av press på valgkommisjonen for å få den til å telle «riktig», tilhører den største folkegruppen, kikuyuene, mens Raila Odinga er luo og tilhører den nest største. Opptøyene virker som de er kikuyuene mot resten, og da kommer de til kort, de er ikke i flertall alene.
Forhåpentlig finner kenyanerne ut av dette valgfuskproblemet før situasjonen løper helt løpsk. For en gangs skyld har kenyanerne noe å lære av sin vestlige nabo. På tross av uregelmessigheter ved valgene både i 2001 og 2006, har det aldri kommet til slike opptøyer her, opposisjonen har appellert til domstolene og fått medhold i sak, selv om et knapt flertall i Høysterett begge gangene sa at fusket ikke var så omfattende at det var avgjørende for valgutfallet.
Her i landet er det kampen for å redde Mabiraskogen som har krevd dødsofre og nå ser det ut som det kanskje har vært forgjeves. Før Samveldemøtet (CHOGM) med dronning Elizabeth i spissen for 53 stats- og regjeringssjefer fra det Britiske Samveldet av Nasjoner, talte president Museveni til et internasjonalt møte av miljøvernere i Murchisonfallene nasjonalpark og sa at nasjonale skogreservater måtte vernes for enhver pris. Like etter deltok finansminister Ezra Suruma på et finansministermøte i Søramerika og forsikret at det overhode ikke kom på tale helt eller delvis å oppheve fredningen av Mabira. Mindre enn fire uker etter at samveldeministrene hadde reist hjem, holdt Museveni en ny tale, til unge medlemmer av Den nasjonale motstandsbevegelsen, NRM, denne gangen. I den erklærte han at de som motsatte seg å bruke 71 km2 av Mabiraskogen til sukkerrørplantasje, var kriminelle fordi de motarbeidet ungdommen som trengte arbeidsplassene som ville bli skapt. Så nå er vi i gang igjen.
Samtidig halter fredsprosessen i nord videre. Forhandlingene er ikke brudt, delegasjonen til Herrens motstandshær, der flertallet består av folk som ikke har bodd i Uganda på en stund, har vært på rundtur for å snakke med folk og finne ut hvordan stemningen i landet er og særlig hva folk i Acholiland tenker og mener. Det virker som de har hatt bruk for det, og nå ser det ut som de nøler med å vende tilbake til Konys leir i Kongo. Han har jo tatt livet av sin nestkommanderende i mellomtiden. Vincent Otto hadde begynt å få preg av å være den i LRA det gikk an å snakke med, selv om han hadde et rulleblad som ikke lå noe tilbake for sjefens. Han hadde vel fått en litt for høy profil og nå er det mange uker siden noen har hørt eller sett noe til ham. En lørdagsutgave av tabloiden Red Pepper hadde en krigsoverskrift over hele førstesiden: «Kony eats Ottis penis». De fleste holder det vel for sannsynlig at det godt kan være sant.
Strømmen hjem fra IDP-leirene har avtatt etter at Otti ble borte og usikkerheten øker med hensyn til en fredelig utgang på terroren. Det er mer enn halvannet år siden forhandlingene i Juba begynte nå, noen begynner å tvile på at de kan føre frem. Selv hadde jeg planlagt en tur til Gulu i begynnelsen av neste uke. Jeg har et håp om at jeg skal få til å ta med meg studentene mine dit neste semester for å gjøre byplanopgaven sin der. Om det på et eller annet mirakuløst vis kommer bensin i pumpene i løpet av de nærmeste dagene, skal jeg opp for å snakke med Distriktets fysiske planlegger. Forhåpentlig klarer vi å reise penger til et slikt foretagende, fakultetet har ingenting, så midlene «må skaffes på annen måte» som det het i skolemusikkbudsjettet på Lund i Kristiansand i sin tid. Og så er det naturligvis en forutsetning at våpnene fortsetter å tie.
Og det kan være et passende håp å ønske godt nytt år med!
Cato