I anledning det nye hundreår holdt avisen New Vision i Kampala en leseravstemning over hva hadde vært århundrets sang, århundrets journalist, århundrets nattklubb og så videre. Også århundrets arméoffiser ble kåret. Hvor ellers i verden ville det skje? Gjett hvem som vant! Coca Cola vant prisen som århundrets drikke, foran Nile Special Beer og Bell Lager.

Charles Onyango-Obbo, viss artikler i The Monitor og East African alltid er innsiktsfulle og tidvis infame, ble valgt til århundrets journalist. Litt av et spark til myndighetene som nærmest kontinuerlig holder ham tiltalt for «seditious writings» eller lignende. Onyango-Obbo mener at andre enn ham fortjener tittelen som beste journalist og ­ ikke minst ­ som århundrets drikke.

For hva med Uganda Waragi? spør Onyango-Obbo. Waragi er den eneste drikk fra Uganda som gir eksportinntekter å snakke om og som i tillegg er genuint lokal.

Kjært barn har mange navn sies det. Og den sprit som lages i landsbyene og slummen går under navn som Lira-Lira, Kasese og Embambule; Enguli med ett fellesnavn. Noen ganger med prefikset «Crude» ­ eller rå ­ som viser til at spriten ikke er fabrikktappet. Råstoffet til satsen kan være mais, hirse eller bananer. «The Enguli act» forbyr lokal destillering av sprit.

I kolonitiden var ikke legal sprit tilgjengelig for lokale soldater i hæren. Derfor drakk soldatene «enguli», noe som gjorde dem humørsyke og ikke videre spreke. Derfor fant man på å destillere en gin man mente ikke ville være like skadelig, en War Gin. Med lokal uttale ble krigsginen til Waragi.

Delvis med bakgrunn i denne historien har Waragi alltid vært populær blant nasjonalister. Men dette er ikke den eneste spirituelle histore som fortelles i Uganda. Kampen for selvstendighet var i mange år også en kamp for retten til å kjøpe alkoholholdig drikke. Forbudet mot salg av øl til svarte ble vistnok ikke opphevet før i 1954.

(denne notisen er inspirert av Charles Onyango-Obbos artikkel i the East African: «Don’t Honour Me, Celebrate Our Waragi».)