I juni 2000 var det igjen tid for å gå til stemmeurnene i Uganda. Over 10 millioner stemmeberettigede kunne være med på å avgjøre om Uganda fremdeles skulle styres etter The National Resistance Movement´s «null-parti system».

Mange tilhengere av fler-parti system i Uganda anså valget som som et uttrykk for politisk svindel, og oppfordret til boykott. Om dette var grunnen til at så få som 51 prosent av de stemmeberettigede faktisk valgte å la sin stemme telle, vet ikke vi. Det vi vet er at av de som faktisk stemte, så støttet en overveldende majoritet — faktisk 91% — Musevenis NRM.

Mange kommentatorer hevder at grunnlaget for seieren ble lagt i 1995 da den nye grunnloven ble vedtatt. Dengang ble det meste av partipolitisk aktivitet forbudt slik at mange av de viktigste motstandere av «movement» systemet har opplevet alvorlige begrensninger på sine muligheter til å nå ut med sitt syn. Men de har heller ikke vært flinke til å samles om en felles strategi for motstand. NRM´s inkluderenede ideologi — og politiske hegemoni — har lokket mange politikere med ambisjoner inn i bevegelsen.

Så selv om ugandas støttespillere i «The Donor Referendum 2000 Group» gav karakteristikken «flawed» (ikke uten lyter?) har folkeavstemningen gitt NRM regimet enslags legitimitet til å styre videre etter «ikke-parti modellen».

Carl Emil