Av Einar Bertsen

Bistandsnytt nr. 7/2000 (http://www.bistandsaktuelt.com) har en artikkel med tittelen «Er de små gode nok?». I artikkelen presenteres en rekke aspekter ved de små organisasjoners deltakelse i det offentlig finansierte bistandsarbeid. Hvilke motiver har menneskene bak disse små organisasjonene for sitt engasjement, og hvilken kompetanse har de for å løse de oppgavene de har påtatt seg? For meg reiste det seg da spørsmål om hva er VaUs rolle i dette bildet. Blant annet: Er vi gode nok?

Jeg ble litt provosert med det samme. Og jeg stilte øyeblikkelig motspørsmålet: Er de store gode nok? Jeg fant fort ut at jeg ikke ville gi meg inn på å forsøke på å besvare dette spørsmålet. Men det må være lov til å reflektere litt over at historien til de norske bistandsaktiviteter er nokså tornefull. Retrospektivt har det vært mye å kritisere. Og hvordan vil dagens virksomhet se ut i et historisk perspektiv om noen år? Og hva vil det si «å være gode nok» i denne sammenheng?

Styrken bak VaUs engasjement er, slik jeg oppfatter det, at foreningens medlemmer har arbeidet og oppholdt seg i Uganda over noen tid. I tillegg har vi alle praktisk erfaring fra en rekke andre posisjoner, i Norge og i forskjellige utland. Dessuten representerer vi en stor variasjon i livssyn. Vi er sikkert veldig forskjellige på mange områder, – men ikke mer forskjellige enn at vi har kunnet enes om sammen å gjøre dette noe som vi holder på med, for et begrenset antall mennesker «der nede». Det er trolig noe av det å bruke forskjelligheten på en positiv måte som ligger bak når Stortinget har gitt bred støtte til at norsk bistand skal dekke et bredt spekter, ved at frivillige organisasjoner skal ha en plass i bistandsbildet.

Ambisjonene m.h.t. volumet av VaUs bistandsengasjement er naturligvis begrenset. Men i i det våre prosjekter omfatter har vi med det aller meste av de aspekter som NORADs strategier inneholder, – jeg tror også noen tilleggsaspekter. Hvilke «store» organisasjoner har mulighet til å etablere slike direkte personlig relasjoner, over lang tid, som VaU har gjort?

Jeg tror at vi alle opplever at det er samarbeide mellom enkeltmennesker vi driver med. Og denne bistanden er ikke rettet kun en vei. I alle fall vi som har hatt anledning til å delta direkte i VaUs prosjektarbeid har også mottatt «bistand». Jeg er sikker på at vi kan forsvare vår plass i det norske bistandsbildet på en positiv måte, – i alle fall så lenge medlemmene støtter dette arbeidet slik de har gjort. Jeg kan, i den sammenheng, ikke unngå å nevne at nok et av våre medlemmer, Ivar Mikalsen fra Stokmarknes, har donert sin 60-årspresang til VaUs arbeid. Takk Ivar.

Einar