Tekst: Kari Vetlesen, Foto: Einar Berntsen

Annette er 25 år, vakker, målrettet og sterk. Hun er lærerutdannet og studerer videre til spesialpedagog. Jeg ble kjent med henne gjennom Einar Berntsen, da jeg var i Uganda i mars i år.
Annette inviterte oss (Einar, Randi Størseth og meg) hjem på «litt mat», i slummen i Kireka. Der leier hun et rom hos en familie som består av mor (enke) og 9 barn (fra 15-27 år) , 2 barnebarn + enda en leieboer, med et lite barn! De bor i et solid murhus, bestående av allrom, 2 soverom og garasje. Kjøkkenet er under åpen himmel. Annette bodde i det ene lille soverommet, den andre leieboeren + barnet i garasjen, og resten av familien bebodde de resterende deler av huset! Bebyggelsen rundt består for det meste av leirhytter tett i tett, og over alt dukker det opp nysjerrige og sjenerte unger. Og voksne.

Kvinnene i huset hadde stått på hodet hele dagen for å tilberede måltidet og ta imot det sjeldne besøket: tre mzungus! Ikke akkurat hverdagskost. Og hverdagskost var ikke det vi fikk servert heller! Her skulle ikke spares på noe. Det var disket opp med mer enn 20 retter! Variasjoner over geit, sau og ku, matoke, 7 forskjellige typer aubergine i alle størrelser og farger, hirsebrød, kassawa, søtpoteter, peanøttsaus og grønnsaksauser og -stuinger! Alt laina opp på et bord på røde og blå plasttallerkener, på blikkfat og i gryter. Liflige dufter og vakre farger pirret apetitten.

Kvinnene i huset foran matbordet. Annette til venstre.

Vi måtte smake på alt, så det gjaldt å ikke ta for mye av hver rett! Kvinnene forklarte og fortalte hva alt var, hvordan det var tilberedt og hvor ingrediensene kom fra. Noe var innkjøpt på det lokale markedet og noe dyrket på jordflekken bak huset. Her var det ikke snakk om importvarer! Da vi hadde fylt tallerkenene og trodde vi hadde fått med alt, og satte oss ned, ble hovedretten båret inn! Luwombo: bananbladpakker fylt med kylling, poteter, tomater, løk og krydder, dampet i flere timer over en kullovn i bakgården. Jeg kjente et streif av panikk. Det var rundt 30 varmegrader og foran meg hadde jeg et helt lite fjell med mat! Pluss luwombo, også det en godt voksen porsjon! Jeg åpnet den grønne pakken og ut strømmet gloheit damp og en duft av en annen verden; av solmodne tomater, saftig kylling, hvitløk og en anelse røyk. Og for en smak!

Glade gjester og vertskap med luwombo

Som æresgjester fikk vi sitte på husets eneste stoler og spise ved bordet. Alle damene i huset satt på stråmatter på gulvet, rundt oss. Sønnene satt ute i tunet, for sjenerte til å spise i vårt nærvær. Men vi måtte bare heve oss over at dette føltes litt ubehagelig og pinlig, og heller glede oss over den gode maten. Og at vi hadde vært så heldig å ha truffet ei jente som hadde mot og stolthet nok til å invitere oss hjem til seg.

Etter maten var det tid for sang. Fire av husets beboere var medlemmer i kirkekoret. Selv en gudløs sjel som jeg, ble rørt til tårer da de sang salmer som jeg husket igjen fra barndommen, men på luganda, og firstemt! De sang med stor innlevelse og overbevisning og vi satt der med blanke øyne og lyttet. Randi og jeg syns vi burde kvittere med en norsk sang og stemte i med Å du som metter liten fugl. Plutselig sang mor i huset med, på swahili! Et av disse magiske øyeblikk i livet, hvor avstand, kultur og tro (eller mangel på sådan), har null betydning!

Kirkekorets lokale avdeling i sving

Men Annette hadde mer på programmet. Hun holdt på å bygge seg hus lenger oppe i åsen, ovenfor slummen. Vi måtte bli med og se! Så vi la ut på vandring langs stier, gjennom smug og over gårdsplasser og små shambaer. Overalt måtte vi stoppe og prate med folk, sette oss ned, hilse på bestemor, beundre en nyfødt baby, lære å flette matter. Og vi kom rett opp i en begravelse, hvor Annette knelte ned i støvet til ære for enka og den døde! Burde vi óg ha knelt? Ja, vi burde vel det.

Hele veien oppover kniper Annette av blader, frø, blomster og frukter som jeg må smake på, lukte på. Hun forklarer at avkok av dette kan brukes mot malaria og feber, og den andre urten smaker bittert, men er bra mot diaré. Mens disse bærene, de er bare er søte og gode, men kanskje de hjelper hvis en er i dårlig humør? sier hun med en trillende latter og putter ett bær i min munn og ett i sin egen. Annette beklager seg over at folk glemmer nytten av gamle medisinplanter. ­ Her vokser de rundt oss på alle kanter og er gratis, mens unger dør av feber og diaré. Nå vil alle bare ha vestlige medisiner og de er dyre og vanskelig å få tak i.

I kveldinga, når vi går tilbake, dundrer moderne afrikansk musikk ut fra de enkle barene, som bare er plankeboder med ølkorkforheng. Og lenger bortefra, fra åsene rundt, hører vi tamtamtrommene. Så går sola ned, og plutselig er det svart rundt oss. Og alt er bare lyder og lukter!