Av Ingrid Opdøl

I anledning VaU´s jubileum, har redaksjonen bedt Ingrid Opdøl, mangeårig leder av prosjektkomitéen og høyt verdsatt administrator og inspirator om å beskrive hvordan vår prosjektvirksomhet startet. Her er hennes bidrag.

I februar 1994 skjedde litt av hvert. Blant annet gikk OL på Lillehammer ikke helt upåaktet hen over landet. Det resulterte f.eks. at mange av VaU´s medlemmer fikk to ukers vinterferie å bruke i stedet for normalt én. Et tyvetall av medlemmene besluttet å bruke denne friheten til et gjensyn med Uganda. Vi skulle så likevel ikke hoppe langt eller gå fort på ski på Lillehammer. Dessuten var VaU i en grublefase: Var det mulig med den begrensede kapasitet vår lille forening hadde, at medlemmene i fellesskap kunne gjøre litt nytte for seg i det krigsherjede Uganda som vi alle kjente, var opptatt av og glad i?

Vel fremme i Uganda fartet vi rundt på gamle kjente trakter fra fredskorpstjeneste og annet. Med Jacob Storaas som bjelleku endte rundturen i Walukunyu, en landsby i Luwerodistriktet. Der hadde ingen av oss vært før, vi var i ukjent land. Hvorfor vi stoppet akkurat der, har på en måte vært et tilbakevendende spørsmål. Men der stoppet vi i alle fall, langt inne i bushen, langt fra det meste. Men jungetrommene, viste det seg, hadde vært i sving. Vi var ventet. Landsbyfolket var forsamlet, med forventning i blikket, og med jordeieren, Mr. Kibuka som talefør anfører. Raskt, greit og resultatorientert redegjorde han for landsbyfolkets prioriterte behov, som de hadde ønske om å få oppfylt: Få fremskaffet rent, sikkert drikkevann til landsbyen, bygge en barneskole med plass til alle barna som var uten mulighet til skolegang, og få i stand en helsestasjon.

Jordeieren, Mr. Kibuka himself, kunne der og da love 60 mål fra egen eiendom gratis, som tomt for tiltaket, med skjøte til landsbyen. Landsbyfolket, lovet han, kunne lage murstein som trengtes til eventuelle byggekonstruksjoner. Men det var behov for noe ekstern kompetanse for å sy i hop dette ambisiøse prosjektet, samt et ukjent beløp til ulike kostnader…

Tyve tafatte norskinger stod der med en anselig mengde kartonger med brukt tøy medbrakt fra Norge, og forstod med klarhet at det ikke var akkurat det Mr. Kibuka og hans folk ønsket seg mest av alt fra vår kant.

Men å bygge skole, dra i gang en helsestasjon og borre etter vann, var ikke det billedlig talt å ta seg vann over hodet for en liten forening som vår, og på et så vidt luftig grunnlag?

Vi mumlet om tenkepause og uten å ha gitt løfte om noe som helst, trakk vi oss baklengs ut av den solsvidde landsbyen der det var 8 km. til nærmeste vannkilde, den eksisterende skolen var to falleferdige jordhytter og nærmeste helsestasjon var mil etter mil unna. De potensielle utviklingsmulighetene i landsbyen var heller ikke iøynefallende. Dette var for komplisert for lille VaU.

Eller var det ikke det? Diskusjonen gikk frem og tilbake på flyet på vei mot Norge. Det ble veiet for og imot. Kjennskap til land og folk i Uganda hadde hele VaU´s medlemsmasse. Relevant kompetanse om vannboring, byggekonstruksjoner, skole og helsearbeid hadde mange av medlemmene. Som bakteppe for tankeprosessen blandet landsbyfolkets forventningsfulle blikk og Mr. Kibukas entusiasme seg sterkt inn.

Da vi landet på Fornebu hadde vi nådd enslags konklusjon: Vi kunne vel ikke si nei til dette tiltaket, i hvertfall ikke med vår gode samvittighet i behold? Dermed var prosessen i gang.

Overordnet mål

Vi dro sammen våre erfaringer fra vellykkede eller havarerte prosjekter som vi hadde deltatt i tidligere. Noe måtte vi vel ha lært som kunne bidra som sikkerhetssele. Ett var klart: Det overordnede målet måtte være at dette skulle være landsbyfolkets prosjekt, ikke ²vårt². Landsbyfolket måtte få eierforhold til nyvinningene og ha det første og siste ordet, ut fra prinsippet om at den kjenner best hvor skoen trykker som har den på. Vi måtte lære oss å lytte. Og erkjenne at målet bare kunne nåes i nært samarbeid og forståelse med landsbyfolket.

Forprosjekt

Det var mye vi ikke visste. Egentlig visste vi ingen ting. Fantes det f.eks. vannårer under landsbyen? Hvor mange mennesker var bofaste i Walukunyu? Hvor mange unger måtte det beregnes å bygge skole til? Hadde landsbyfolket vilje, handlekraft og utholdenhet til å ta på seg så byrdefulle oppgaver som prosjektet ville kreve av dem? Vi hadde behov for å vite mer. NORAD hostet opp litt penger til forprosjekt, og vi fant en medarbeider i Uganda som påtok seg å lede det. Slik fikk vi svar på endel av spørsmålene. Prosjektkomiteer ble etablert i Norge og i Walukunyu, og ting kunne begynne å ta form for alvor.

Men hva med VaU´s medlemmer? Var de motivert til å delta i et prosjekt ingen kunne garantere ville bli vellykket? Men medlemmene hadde peiling. Mange av dem hadde tilbrakt to eller flere viktige år av sitt liv i Uganda. De kjente terrenget og var villige til å våge litt.

Men finansiering av vår del av prosjektarbeidet? Vi regnet med at vi som frivillig organisasjon ville ha bra muligheter til at NORAD ville dekke 80% av budsjettomkostningene. Det viste seg å holde stikk. De resterende 20% tok vi sjansen på at VaU ville klare. Med medlemskontingent, gaver og støtte fra Rotary har det også gått i hop.

Prosjektprosessen

Noen viktige stikkord ble lagt til grunn. Ikke som honnørord men med tilstrebet reelt innhold: Samarbeid. Kulturforståelse. Gjensidig tålmodighet. Redelighet og ordholdenhet i avtaler. Ryddighet i budsjettbehandling og regnskap. Kompetanseoverføring som kunne bli liggende igjen som varige kunnskaper i landsbyen. Utviklingshastighet tilpasset landsbyens rytme. Erkjennelse av at et landsbyprosjekt er en prosess som må involvere flest mulig av innbyggerne. Gi dem anledning til å delta i slitet og strevet, men også få del i gleden og stoltheten over å få til bedre levekår for seg og sine.

Vår del av prosjektprosessen ville bli å lytte til landsbyfolkets ønsker og prioriteringer. Gi klare tilbakemeldinger om hva som var gangbart eller ikke innenfor budsjettrammen. Gi rom for at prosessen kunne inneholde både framskritt og tilbakeslag i gang i blant. Være villige til å ha skuldrene opp over ørene og oppleve noen søvnløse netter iblant. Men også få delta i gleden over ting som vokste frem, og levekår som bedret seg.

Måloppnåelse

Resten er velkjent. Walukunyu fikk sitt etterlengtede drikkevann midt i landsbyen. En stjernestund for landsbydamene og for deler av den norske prosjektkomiteen på prosjektbesøk inntraff den dagen vannet første gang fosset opp av jorden, ned over boreriggen og kvinnene, som kom løpende med bøtter og kanner og spann for å hente rent vann. Og det ble skolebygg med plass til 520 barn, i grunnskole fra 1. til 7. klasse. Helt på tvers av våre iherdige argumenter om at skolen ville bli altfor stor , er den smekkfull av elever. Landsbyfolket fikk rett!

Etter litt kladdeføre i framdriften stod også helsestasjonen ferdig. Og nette små funksjonærboliger for tilflyttet helsepersonell og lærere. Og landsbyfolket holdt ut med mursteinproduksjonen. Mange mange tusen stein ble formet, soltørket, snudd og vendt, og til slutt brent. En imponerende innsats.

En stor styrke for prosjektet var det nære og gode samarbeidet med distriktsadministrasjonen i Nakasongola, som bemannet helsestasjonen med velutdannet helsepersonell, og sørget for å oppgradere lærerpersonalet, både kvalitativt og kvantitativt, etterhvert som elevflokken vokste og skoletia ble utvidet fra fem til syv år. Dermed hadde VaU trygghet for at driften av prosjektet ville bli ivaretatt, uavhengig av vår medvirkning.

Landsbykvinnenes iver og interesse etter å lære nye ting har vært vel verd å legge merke til. Dette var ikke med i planleggingsfasen, men ble etterhvert et viktig incitament til å skape liv og røre i prosjektprosessen. Kvinnenes evne til samarbeid og læring, under ledere fra Ugandas KFUK, var og er bemerkelsesverdig. Alfabetisering, søm, regnskapsførsel og biavl har de fatt på, og sannelig har ikke damene fått seg en felles buskap på ti melkekyr som de selger melk fra og setter penger inn på en felles bankkonto. Dette gir dem stolthet og følelsen av at ²together we have overcome poverty², som de uttrykker det. Starten på innkjøp av kuflokken skjedde ved at flere VaU-medlemmer fylte runde år, og i den anledning, og til sine venners forundring, ønsket seg ²ei ku i Walukunyu². Etterhvert har flokken formert seg i egen kraft.

Er målsettingen oppnådd? Det er vanskelig å vite om det var slik Mr. Kibuka og landsbyfolket hadde tenkt seg utviklingen av prosjektet. Forholdene og omgivelsene tatt i betraktning er Walukunyu i alle fall blitt ett ryddig og vakkert lite senter med nye arbeidsplasser, et senter som beboerne selv har jobbet hardt for å skape, og som de med stolthet viser frem til besøkende fra nabolaget. Og VaU har vandret videre til Kiralamba, en annen landsby, og gjentatt eksperimentet som vil være fullført i 2004. Den nå etter hvert erfarne byggeleder Emanuel og prosjektleder Fred i Kampala følger trofaste med på lasset. Prosjektprosessen ville vært utenkelig uten dem.

Brobygging

Hvis broer kan bygges av slikt materiale som varme tanker, arbeidsglede og fellesskapsfølelse, eksisterer det nå en bro mellom Walukunyu, Kiralamba og VaU. Men som alle vet, barn er ekstra flinke til å bygge slike luftige broer seg imellom. Helt fra prosjektstart var vi klar over at det måtte en norsk vennskapsskole til. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus ble rådspurt, og forespørsel sendt ut. Vesterskaun meldte seg! Liten barneskole med stor innsatsvilje. Mange er de brevene og små pakkene som har vært utvekslet mellom Walukunyu og Vesterskaun i årenes løp. En veritabel luftbro!

Brobygging er det også når små mennesker som går ut fra 7. klasse i Walukunyu og Kiralamba og ønsker mer skolegang, kan bli hjulpet til det av enkeltmedlemmer av VaU. Utdanning er bra å satse på for både for individ og samfunn. Og spennende er det å følge med ²stipendiatene² på vei mot målet; et aktivt, meningsfylt yrkesliv.

Broen mellom VaU og Uganda er bygget. Det tør fortsatt være grunn til å begi seg over den, og finne oppgaver som best løses i fellesskap.