Av Carl Emil Petersen

Innledning

Under ekvator, langs grensen mellom Kongo og Uganda i det sentrale Afrika, ligger Rwenzorifjellene. Massivet strekker seg opp over 5000 meter, og er et fjellområde, i motsetning til Kilimanjaro og Mt. Kenya som er fjell som stiger mer eller mindre direkte opp fra slettene. På langs måler fjellkjeden rundt 100 km og på det bredeste er den nærmere 50 km. Fire av fjellene i området har breer, daler skjærer seg inn mellom massivene, og vegetasjonen er beskrevet som utenomjordisk. Mulighetene for utfordrende og eventyrlige fjellturer er mange, men de fleste fotturister velger en syv dagers rundtur, kanskje med et eller flere toppforsøk. Terrenget er utfordrende, med masser av myr og svær stein, men noenlunde fjellvante vandrere har ingen problemer med å gjennomføre turene. For å nå noen av toppene kreves brodder, isøks, tau og sikringsutstyr.

Å vandre i disse fjellene har vært en drøm siden jeg første gang så dem i 1991. Uroligheter og dårlig planleggingsevne utsatte stadig turen, men i februar i år fikk jeg sjansen. Sammen med min bror Børre, og våre lokale hjelpere, opplevet jeg et fantastisk fjellandskap, helt ulikt noe annet vi har sett. I syv dager vandret vil blant de sagnomsuste fjell, og vi nådde den høyeste toppen Margeritha peak (5109 m.o.h.) i tykk tåke.

Ryktene om snefjell som gav Nilen vann har versert lenge, allerede den greske historikeren Ptolomeus hadde tegnet inn ²Mons Lunae², eller Månefjellene på sine kart flere hundre år før vår tidsregning. Men det skulle bli Henry Morton Stanley som først beskrev fjellene og publiserte kunnskapen om dem, og det så sent som i 1888. Stanley oppdaget snekledte fjell i syd fra Albertsjøens sydbredd, hvor han hadde havnet på sin ekspedisjon for å redde guvernøren i Ekvatoria, Eduard Schnitzer aka Emin Pasha, ut til østkysten. At Emin hadde andre tanker om ²redningen² er så sin sak, men faktum er at Stanley ble registrert som oppdageren av fjellene. De høyeste toppene, som strekker seg opp over 5000 meter tilhørerer da også Stanleymassivet.

Men det skulle bli en italiensk oppdager, Luigi de Savoia – hertugen av Abruzzi – som ledet den første grundige utforskningen av fjellene. Hans ekspedisjon inkluderte en geolog, fotograf, biologer og landmålere. De fleste toppene ble besteget av ekspedisjonsmedlemmer, og fjellene ble kartlagt og beskrevet i imponerende detalj. Boken som ble publisert samtidig i Storbrittania og Italia er en murstein hvor særlig fotografiene til Vitoria Sella er epokegjørende. I et panoramafotografi tatt fra Mt. Baker er hele Stanleymassivet vist i sin snekledte prakt. I dag er breene betydlig mindre, men likefullt spektakulære nok.

Rundt fjellene, og i åsene opp mot nasjonalparken, lever Bakonzo-folket. I deres forestillingsverden har fjellene stor betydning, som hjem for fjellånden Kitasamba og med breene som symbol på prokreasjon og skapelse. Ved Ugandas selvstendighet i 1962 gjorde Bakonzoene sammen med Baambaene opprør mot nabofolket Toroene, som under kolonitiden hadde fått mandat til å styre fjellområdet, og dermed også Bakonzoene og Baambaenes bosteder. Opprørsbevegelsen tok navnet Rwenzururu etter det lokale navnet på sne ­ Enzururu. En konge ble etterhvert proklamert, og opprørerene holdt en lavintens krig gående til 1982. I dag er spørsmålet om gjenopprettelse av kongedømmet ett av de mest kontroversielle politiske temaer blant Bakonzoene. Blant mange er forventingene til den nye tid en hjemvendt konge vil bringe skyhøye. Vi fikk klar beskjed om å gjøre vårt for å bringe kongen tilbake fra sitt eksil i Amerika.

Turen til topps

Å beskrive en syv dagers tur på noen få linjer er bortimot umulig. Alle dager var fulle av slit og opplevelser, pussigheter og overraskelser. Jeg nøyer meg i denne omgang med noen få inntrykk, og viser til andre artikler på VaUs nettsider for flere detaljer.

Selve vandringen bringer oss fra tropisk klima til isbreer, og ned igjen. Vi passerer flere klimasoner hvor vegetasjonen forandrer seg merkbart. I lyngsonen føler vi oss som Putte i blåbærskogen, der lyngen vokser flere meter høy og vi blir små vesener i en verden av kjemper. Planter som vi kjenner fra blomsterpotter hjemmefra, strekker seg til værs som en følge av det ekstreme klimaet. På dagtid kan vi ha tropisk varme mens om natten kan vi ha frost. Plantene har gjennom tidene tilpasset seg dette, og vi får såkalt afroalpin vegetasjon.

Vår guide Kule Herizon hadde godt grep om planter og dyr, til og med deres latinske navn. Vi syntes kanskje det mest spennende var å høre om hvilken bruk lokalbefolkningen gjorde av alt vi så. Nasjonalparkregimet har avskåret mange fra tradisjonell høsting av fjellenes ressurser, men kunnskapen om naturen er intakt.

Vi er ni i vår gruppe. Hver betalende turist må ha to bærere, så har vi fører og parkvakt, og disse trenger også bærer. Om kveldene lages mat, vi har primus og lettmat, mens bakonzoene koker kassavagrøt, obundu, som ser ut som lim og ikke smaker stort bedre. Men som de påpeker: Hvem er sterkest her? Vi må bare melde pass. Med vår frysetørrede energi og dyre fjellstøvler beveger vi oss giktbrudne gamlinger sammenlignet med våre bærere som i gummistøvler og med bagasjen stroppet rundt pannen formelig danser gjennom terrenget.

Vi sliter oss stadig høyere, og den fjerde kveld når vi Elenahytten like over 4.500 meter. Utsynet mot fjellene var fantastisk i dagene før, og vi gledet oss til neste morgen og toppturen. Utsikten mot Kongo og de andre fjellene er sagnomsust, og vi forberedte oss på en tidlig frokost og avgang. Men utpå natten merker vi et væromslag. Plutselig stiger temperaturen, og luften føltes fuktig. Og riktig nok: tåka står tjukk som graut utenfor hyttedøren når sort natt avløses av grå morgen. Hva gjør vi så? Vi ser været an. I en time, så en til. Ved elevetiden har fått nok. Det rykker i toppfoten, og vi har ingen garanti for lettere vær. Etter en times kronglete klyving over våte sva er vi ved brefallet. Stegjern og sele spennes på og vi binder oss inn. Kule leder an, og finner ruten oppover. Vi går som i en osteklokke, med tyve meters sikt, og kun hellingen i terrenget å orientere oss etter. Men Kule finner vei, først til Stanleyplatået, så videre opp. Etter drøye tre timer reiser en svart hammer seg over oss. Vi er fremme ved selve topphammeren! Kule leder an, og vi følger i tau. Bare 30 meter med lett klatring senere er vi oppe. Så står vi der, med et ben i Kongo og et i Uganda, på Margheritatoppen 5.109 m.o.h.. Og ser knapt hverandre. Men stemningen er høy, og vi feirer med havanesere. Vi er på verdens tak, føles det som, men det hadde vært moro å se litt mer…

Turen ned er lettere, kreftene øker som høydemeterene forsvinner. Vi klarer å komme oss helt ned til Kitandarasjøen før mørket svøper de konturer som tåka ikke allerede har visket ut. For en dag! Maltwhiskey har sjelden smakt bedre enn denne kvelden.

Vel nede fra fjellene har vi en minnerik markering. Vi spanderer øl og brus til hele gjengen, og viser bilder fra turen på vår bærbare Mac. Vi takker og takkes, det danses og synges. Vi får høre ²Rwenzururu national anthem² og sanger om fjellene. Våre dager i fjellene har bragt oss nærmere hverandre, og vi reiser med en klump i halsen. Det harde arbeid som utføres for småpenger er likevel så attraktivt at hundrer står på listene over bærere og førere. ²Ta med flere venner hit² var den siste hilsen vi fikk med oss, ²så får vi mer arbeid². Og tilbake vil vi gjerne. Med venner, eller uten. Runden i Rwenzorifjellene må være blant verdens aller flotteste fjellturer.

Nordmenn og Rwenzori

Flere nordmenn har et nært forhold til fjellene og de kulturelle og politiske prosesser i omlandet. Kirsten Alnæs, tilbragte flere år blant Bakonzofolk i Bwamba fra det tidlige 60-tall og utover. Hun har skrevet en dyptpløyende doktorgrad om konzoenes kosmologi, samt en rekke artikler om beslektede temaer. Bent Rønsen fra det norske Christian Relief Network bidro til ²kong² Charles Wesley Irema Ngomas tilbakekomst til området i 1999. Denne hendelsen er viktig i bakonzoenes livsverden, men har, som nevnt, ennå ikke ført til den av mange etterlengtede gjenskapning av et kongedømme i fjellområdet. Ulf Amundsen har vandret i Rwenzorifjellene ved flere anledninger. En artikkel om en av hans turer finnes på VaUs hjemmesider. Der finnes også Tor Foss´ beskrivelse av et forsøk på å gjennomføre runden i 2002, med innslag om hans og Harald Julsruds bestigning av Alexandratoppen i 1964. Dengang bar Tor og Harald alt utstyr selv, og fikk med nød og neppe tillatelse av rwenzururuopprørerene til turen. Av de nevnte nordmenn er Bent Rønsen den eneste som ikke er medlem i VaU. Vår forening har gjordt seg gjeldende i Rwenzori!

Fakta om Rwenzori og turen dit

Fjellkjeden ligger såvidt nord for ekvator på grensen mellom Uganda og DR Kongo. Det meste av fjellene er nasjonalpark, og det kreves tillatelse for å besøke den.

Turer fra Norge med alt inkludert kan bestilles hos turoperatøren Hvitserk. Ulf Amundsen, som er medlem i VaU er ofte deres guide. Å arrangere turen på egen hånd er også mulig.

Å fly til Uganda koster 7-8.000 kr., visum kjøpes på flyplassen (30 USD). Bilturen fra flyplassen (eller hovedstaden Kampala) tar 7-8 timer og kan ordnes på forhånd. Overnatting finnes ved turens begynnelse hos Ruwenzori Mountaineering Services (RMS), eller i byen Kasese 40-50 minutter unna.

Fjellturer bestilles hos Uganda Wildlife Authority (faks +256 41 346291, tlf +256 41 366287/8, e-post uwa@uwa.or.ug).

Den vanligste fotturen er en runde, med 6 overnattinger. Denne koster 480 USD som inkluderer avgifter, bærere, fører, vakt, overnatting og forsikring. Hvis man ønsker å bestige en eller flere av toppene stiger prisen. Skal du på topptur kreves stegjern, tau, klatresele og isøks tillegg til vanlig varmt fjellutstyr. Dette kan leies hos RMS i Nyakalengjia.

Turen tar deg gjennom masse myr og gjørme, så vanntette gamasjer er viktig. Fører og bærere bruker gummistøvler.

Mange tar med egen lettvint mat og kokeutstyr, men dette er ikke strengt nødvendig. Hyttene er greie nok, men er uten oppvarming eller madrasser. God sovepose og liggeunderlag er derfor helt nødvendig. På de øverste hyttene synker temperaturen rutinemessig under null. Regnutstyr er påkrevet. Vi hadde kun en dag med regn, men andre forteller om minst en skur hver dag.

Kun noen få hundre vandrere finner veien til Rwenzori hvert år. Likevel kan det bli trangt på hyttene som må deles mellom de betalende turister. Hver vandrer må ha med 2 bærere, og hvert lag må ha både fører og parkvakt.