Av Tore R. Semb

I den senere tid har spørsmålet om hva foreningen egentlig driver på med og hva bør vi holde på med stadig vekk surret rundt i hodet mitt. Jeg skal forsøke å dele noen av tankene min med dere og håper derved å få satt i gang en diskusjon.

Først en status over vårt Norad støttede prosjekt: Jordbruk- og næringsutvikling på landsbygdnivå (Vedco-prosjektet), som vi utfører i samarbeid med VEDCO. Jan Løvholt og Karl Solberg var nylig i Uganda for å gjøre en gjennomgang av prosjektet, og i følge deres suverene reisrapporter (se VaU¹s webside), så er dette prosjektet så absolutt på skinner. Karl skriver: ²Prosjektet er kommet godt i gang både administrativt og i felten. Resultatet etter kun tre måneder er meget bra.² Jan skriver i sin rapport at VEDCO gav inntrykk av å være en dedikert ogansisasjon med entusiastiske og meget dyktige medarbeidere. Dette er naturligvis meget betryggende, og vi kan vel forvente at ²jordbruksdelen² av dette prosjektet vil bli vellykket. Det sosio-økonomiske støtteprogrammet for bedring av levevilkårene for kvinner, barn og eldre, som er en videreføring av tilsvarende aktiviter i Walukunyu og Kirilamba og som på mange måter er VaU¹s spesielle prosjektbidrag – varemerke-, ligger litt etter i sportet og er ikke kommet skikkelig i gang. Det er kanskje ikke så rart, for disse aktivitetene var ikke like godt definert og konkretisert i vår prosjektbeskrivelse og søknaden til Norad. Dette forventer jeg vil bli rettet på raskt, nå som den Sosiokulturelle arbeidsgruppen under Liv Patel i samarbeid med prosjektkomiteen er godt i gang med å utarbeide et program som er konkret, og hvor resultatene er målbare.

Det fremgår av Jans rapport at samtalene i den norske ambassaden kaster noen skygger over fremtiden, for i tråd med en viss ²harmonisering² mellom Verdensbanken og giverlandene med henblik på samording av bistanden, slik at hvert land får et hovedansvarsområde, er det lite trolig at Norge vil fortsette å støtte et jordbruksrelatert prosjekt med mindre Norge får hovedansvaret for jordbruk, noe jeg holder som lite sansynlig. Dette er på mange måter samme «leksa» som med skole- og helsesektoren. Vi vurderte det slik at det var lite trolig at Norge ville støtte et nytt landsbyprosjekt al a Walukunyu og Kirilamba. Er det da slik at vi må følge Norges utviklingspolitikk i Uganda. Ja, jeg tror at vi er så avhengig av Noradstøtte for å kunne gjøre noe effektivt i Uganda at vi må sørge for å være i takt med norsk bistandspolitikk.

Ser vi på Walukuny/Kirilamba prosjektene og Vedco-prosjektet, så er det noen viktige og prinsippielle forskjeller. Prosjektene ble organisert anderledes. Walukunju/Kirilamba prosjektene var definert, planlagt og gjennomført av VaU i nært samarbeid med distrikts-, og landsbyadministrasjonene og vi hadde vår egen lokale agent ­ Fred Isingoma. I noen grad benyttet vi oss av lokal kompetanse, som for eksempel Betty og Rebecca. Fordelen med denne måten å organsiere og drive prosjektene på var først og fremst at hver og en av oss så lett kunne identifisere oss med prosjektene og oppgavene, for de var relativt enkle og oversiktlige og vi knyttet nære og personlig kontakter med voksne og barn i landsbyene. Vennskapskoleordning var et resultat av dette, og mange av våre medlemmer følte seg kallet til å gi gaver og støtte til skole og utdannelse for barn og ungdom. Det er veldig viktig og bra, men må veies opp mot økt risiko ved gjennomføring av denne typene prosjekt. VaU var nærmest alene om å bære ansvaret for at prosjektene skulle bli vellykkede. Det ble de vel også, men risikoen for uforutsette ting som kunne ha påført oss økonomiske forpliktelser som vi ikke hadde tatt høyde for, var relativt stor. For eksempel måtte minst en pumpe skiftes ut, og en lærerbolig står fortsatt uferdig. Dette er, alt tatt i betraktning, ikke så betydlige problemer og prosjektkomiteen skal ha ros for å ha gjennomført prosjektene på en meget tilfredsstillende måte. Men det kunne lett gått værre, og risikoen og fordelene ved å gjennomføre egne VaU prosjekt fremfor å delta som en partner i et større prosjekt i samarbeid med en lokal NGO, hvor våre forpliktelser er klart definert i en partner kontrakt, og risikoen for å påføres uforutsette kostnader og forpliktelser er langt mindre. Det er mulig at vårt engasjement i slike prosjekt ikke blir så synlig ­ vil mangle kjøtt og blod som Carl Emil sier det ­ og derfor ikke så engasjerende og at det kan gå utover medlemmenes giverglede. Jeg har tro på at vi kan hanskes med dette problemet gjennom vårt sosiokulturelle støtteprogram og vennskapskoleordningen som Ingrid Opdøls gruppe arbeider med. Summa sumarium tror jeg at VaU er bedre tjent med å delta som partner i et større prosjekt i samarbeid med en veletablert lokal NGO.

Kulturgruppen under Berit Kynø er nå etablert i Trondheim. Inspirert av underholdningen under sommerfesten hos Hildur Haveland som Milton fra Uganda Heritage Roots (UHR) stod for godt hjulpet av folk fra Romerike Folkehøyskole og det arbeidet som UHR utfører i Uganda, har kulturgruppen tatt mål av seg til se på muligheten av et nytt VaU engasjement til støtte for gatebarn i Kampala. For de som ikke kjenner UHR, så arbeider denne NGOen med å få gatebarn og ungdom som har ²falt ut av samfunnet² tilbake til skole, utdannelse og arbeid. UHR bruker ugandisk musikk, dans og drama som virkemiddel for å kontakte og engasjere barn og ungdom. Aktivitetene deres finansieres ved frivillig arbeid, inntekter fra opptredener, støtte og gaver, bl.a. fra den norske ambassaden. Det finnes andre NGOer i Uganda som arbeider med gatebarn og rotløs ungdom. Kulturgruppen vil, etter det jeg forstår vurdere mulige alternative samarbeidspartnere. Jeg synes dette er en spennende prosjektide, og som jeg tror det skulle være mulig å få Noradstøtte til, og som kan appellere til våre medlemmers giverglede.

Jeg tror ikke at vi skal gi oss inn på «fadderbarn» prosjekt. Disse er meget resurskrevende og innebærer forpliktelser som VaU ikke kan påta seg, og som vi derfor bør overlate til de store organisasjonen som Redd Barna og Røde Kors. Jeg vet at enkelte av våre medlemmer ønsker å øremerke gaver med skattefradrag for skole og utdannelse til personer som de selv plukker ut. Et slikt engasjement er naturligvis veldig prisverdig, og jeg er sikker på at de personene som velges ut trenger og fortjener slik støtte. Det vil sikkert være mulig å formulere dette som et prosjekt som styret og Årsmøte kan godkjenne, men vi har ikke ressurser til å opprettholde en slik gavebasert støtte dersom en av giverne skulle falle fra eller ikke har anleding til å fortsette. Det kan sette mottakerne i en meget vanskelig situasjon. Jeg har liten tro på at dette vil være et prosjekt som Norad vil støtte, eller hvor vi kan finne en lokal NGO å samarbeide med, men jeg kan ta feil. Skolegruppen ser på denne saken og vil fremme et forslag til styret og som eventuelt kan vurderes og godkjennes på Ekstraordinært Årsmøte i forbindelse med høstmøtet i november.

Tore R. Semb
Leder, Venner av Uganda