En tur i Villmarken
Mandag 15. april ventet jeg Hans Arne Akerø på besøk. Noen hadde gitt ham en gal ankomsttid å sende videre til meg så jeg kom to timer for sent til Entebbe. Da var han dradd fra fra flyterminalen. Han hadde adressen min, men det hjelper ikke stort sånn «systemet» er her. Etter å ha sett etter ham et par sannsynlige oppdukningssteder og en tur hjemom, dro jeg rundt på seks av «europeerhotellene» her i byen for å spørre etter ham. Ingen hadde fått noen norsk gjest den kvelden, jeg ble tilbudt en danske, men det var alt. Så bestemte jeg meg for at Hans Arne sannsynligvis fremdeles var i Entebbe og hadde tatt inn på et av hotellene der. Tidlig tirsdag morgen dro jeg av gårde dit og skulle akkurat til å gå inn i resepsjonen på Windsor Lake Victoria da telefonen min ringte. Da hadde han vært i kontakt med ambassaden og fått mobilnummeret mitt. Han hadde overnattet pâ Kabira Club her i nærheten etter at han først hadde lett etter huset mitt sammen med to forskjellige drosjesjåfører i fem timer. Da var det bare å komme seg hjem igjen og plukke ham opp i den fasjonable klubben.
Jeg hadde bestilt plass for oss i Lake Mburo National Park fra tirsdag til onsdag. sâ vi hadde ikke tid til stort annet enn â dra hit og parkere bagasjen før vi satte kursen vestover. Lake Mburo er den minste av nasjonalparkene, men den som ligger nærmest Kampala. Løver og elefanter har forsvunnet derfra, men det er den eneste i Uganda der det finnes impala og den ene av to som har sebraer. Som over alt ellers her i landet, er det et fantastisk fugleliv og alt er lett â fâ øye pÂ. Vi hadde en fin tirsdag og tirsdagskveld der. Onsdag studerte vi guideboken og kartet som var i den og ble enige om â ta noe som ble beskrevet som en «pleasant alternative route back to Nshara gate». Til â begynne med var den ruten riktig fin, men etter hvert ble den mer og mer gjørmete og til slutt sto vi fast. Det var litt før tolv onsdag. Vi arbeidet i seks og en halv time med â komme løs igjen, og klarte det til slutt. Gleden var stor, men kortvarig, et snaut kvarter omtrent, for sâ sto vi fast igjen pâ et sted det var umulig â komme seg løs fra uten hjelp. Jeg prøvde â ringe 112 flere ganger uten annet resultat enn en beskjed om «ingen kontakt».
Jeg hadde et lite håp om at en eller annen alarm skulle gâ nÂr ingen hadde registrert at vi kjørte ut av parken, bare at vi forlot leiren ved Park Head Quarters. Likevel regnet jeg ikke med at noen skulle komme oss til unnsetning den kvelden, det var begynt â bli mørkt. Vi belaget oss pâ en natt i bilen, og ettersom vi ikke hadde mer vann igjen, rigget vi til det vi kunne finne, askebeger, sÂpekopper og en plastpose, pâ biltaket for â samle opp regnvann i tilfelle det skulle komme en skur. Det gjorde det, i fire-femtiden om morgenen kom det en riktig «thunderstorm» med mye vann. Den varte lenge nok til at vi fikk oss en morgendusj ogsÂ. I elleve-tolvtiden tenkte jeg meg at det burde komme noen og se etter oss. Det gjorde ikke det. Utover ettermiddagen og kvelden måtte vi bare innse at om vi var savnet, var det ingen som hadde noen idZˇ om hvor vi befant oss. Regnvannet hadde tatt slutt tidlig på formiddagen og det sâ ikke ut som det skulle komme mer. Vannmangel er kritisk, heldigvis kom jeg pâ at jeg hadde rent kranvann fra Kampala i vindusviskertanken. Stort sett bruker vi ikke annet her, jeg har flere ganger tenkt pâ at jeg burde sette til noe vaskemiddel, men sâ lang var jeg lykkeligvis ikke kommet. Strâ var det jo nok av omkring oss sâ sugerør var ikke noe problem. Dermed begynte vi â suge vann av bilen.
Vi var noksâ slitne etter strevet med â komme løs dagen før, sâ den torsdagen orket vi stort sett ikke å gjøre annet enn vente på at noen skulle komme. Men etter enda en natt i bilen, var vi i såpass form at vi ble litt mer aktive. Først tenkte vi at et fuktig bål måtte være fine greier å sende røyksignaler med og satte i gang å sanke sammen noe som burde kunne brenne og helst gi mye røyk. Hans Arne hadde tolv fyrstikker. Da vi hadde brukt opp elleve av dem, uten å få skikkelig fyr på papiret en gang, måtte vi innse at idZˇen ikke var så god som vi hadde tenkt. Det var rett og slett for fuktig, selv om det ikke hadde regnet pâ et døgn. Marken var fullstendig mettet med vann, «minstedyben» der vi befant oss var et par centimeter, bare at det ikke var sâ lett â se gjennom gressdekket i det tilnærmede savannelandskapet. ? fâ gjort opp noen form for ild var rimelig hÂpløst.
Da var det eneste alternativet â begynne â gâ tilbake mot Park HQ. Ifølge kartet og opplysningene i guideboken skulle det være en tur pâ tolv kilometer omtrent. Vi startet litt over elleve og regnet med at vi skulle ta det rolig og være fremme i tretiden. Vann var jo stadig et problem som vi løste ved â fylle hver sin halvliterflaske med vannet som fløt i bilsporene. Bilen sto fast i en ørliten helling, sâ det var pâ en mÂte «rennende vann». Det ville være farligere â risikere dehydrering under veis enn eventuell magesjau og dysenteri etter at vi var kommet frem til folk regnet vi med.
I Lake Mburo er det ikke sâ mange riktig farlige dyr, de skumleste er flodhester og bøfler. Flodhestene holder til i og ved sjøen sâ de var ikke noe problem, og bøflene satte vi i samme klasse som olme elgokser. Vi sâ ingen pâ hele vandringen og alle rukene vi fant etter dem, var gamle sâ de oppholdt seg nok i en annen del av parken. Sebra, impala, vannbukker og andre antiloper sâ vi derimot en hel del av og det var unektelig en egen følelse â vandre av gÂrde uten annen beskyttelse enn den som følger av â være «skapningens herre». Det var i og for seg en riktig nydelig tur, men egentlig strengt forbudt. â gâ ut av bilen er en «offence» i nasjonalparkene.
Etter syv-Âtte kilometer var vi kommet til et sted der det gikk an â fâ ringt, og den første jeg tok kontakt med, var min venn Lawrence som jeg regnet med hadde savnet oss skikkelig. Han ble sâ lykkelig over â høre meg at det var rent flaut. Kvelden før hadde han varslet polititet og den norske ambassaden, nâ skulle han ta en ringerunde og fortelle at vi var under veis for â komme til rette. Like etter kom det en telefon nettopp fra ambassaden, men da mistet vi kontakten med verden igjen, jeg fikk ikke besvart den før vi var vel og vakkert fremme i leiren og parkhovedkvarteret.
Der fikk vi oss mat og drikke. For min del drakk jeg en liter vann pâ styrten etterfulgt av tre halvlitere med øl. Det hjalp, det var ikke dumt med litt mat heller, men særlig sultne var ingen av oss. Mat kan kroppen klare seg uten ganske lenge, men væsketilførsel er et ganske kritisk behov.
Noen dro av gÂrde med traktor for â hente bilen og kom med den etter et par timer. Da insisterte de pâ â fâ vaske den ogsâ før vi dro. Mens vi ventet, fikk vi tilbud om dusj, de hadde akkurat fyrt opp under vanntanken sâ det var varmt vann. Etter et par svette døgn i gjørme gjorde det ganske godt. I halvsyvtiden kom vi oss av gÂrde og var hjemme fredag kveld noksâ presis klokken elleve til en gledesstrÂlende mottagelse.
De hadde savnet oss, Lawrence, Annet og Agnes. Da vi dro tirsdag formiddag, hadde jeg lovet dyrt og hellig at vi skulle være tilbake før det ble mørkt onsdag kveld. I grunnen var det den største bekymringen mens vi satt fast ute i ødemarken at de gikk og engstet seg for hva som kunne ha hendt med oss. Det ble ikke bedre av at meldingen fra Park HQ gikk ut pâ at vi hadde reist derfra halvelleve onsdag formiddag. Beskjeden fra vÂr utmerkede venninne Kazimiira i Nshara gate om at hun ikke hadde sett oss kjøre ut, sâ de glatt bort fra. Hun var lettet over â se oss, hun ogsÂ. Vi mÂtte prate med henne en stund og konkludere med at «all is well that ends well» før hun åpnet bommen for oss og slapp oss ut.
Lørdag formiddag fikk jeg telefon fra dekanen pâ fakultetet. Han hadde sett Lawrence komme kjørende med bilen for â fâ den vasket og skjønt at vi var kommet til svars. Han mÂtte høre hva som i grunnen hadde skjedd og var skjønt enig med oss i at vi hadde ett og annet â foreslâ for Uganda Wildlife Authority for â unngâ at noe lignende hender igjen.
Programmet for Hans Arnes besøk ble jo litt amputert, men det er flott â være sammen med en god venn!
Cato