Høyt oppe og dypt nede

Både The Monitor og New Vision hadde «PEACE» som førstesideoppslag nyttårsaften. Betty Bigombe hadde klart å få i stand direkte samtaler mellom regjeringen og LRA for å få slutt på terroren i nord. På regjeringssiden stilte innenriksministeren, Ruhakana Rugunda i spissen for delegasjonen, fra LRA kom en delegasjon ledet av brigader Sam Kolo. En våpenhvileavtale skulle undertegnes før midnatt som et første skritt. Det ga ekstra piff til nyttårsfeiringen. Desto større var skuffelsen neste morgen, da hadde avisene omtrent identiske overskrifter igjen som fortalte at «Krigen fortsetter». LRA hadde bedt om mer tid til å studere den foreslåtte avtaleteksten, mens Museveni på sin side hadde gitt grei beskjed, nærmest som et ultimatum, om at mer enn de 47 dagene som våpenstillstanden hadde vart, ville de ikke få. Han hørtes riktig krigersk og har ifølge avisene gitt hæren beskjed om å drepe Joseph Kony og hans nestkommanderende, Vincent Otti.

Les videre →

Nå er det jul igjen!

Da er det på tide å sende en liten julehilsen til de som fremdeles måtte lese brevene mine. Mange av dere har feiret jul her nede og vet at det er litt annerledes, fremfor alt er det mye mindre masete. Men det er ille nok for de mange som skal hjem til «the village» i jula, bussene går smekkfulle og billettprisene stiger med både 10 og 20% frem mot juledag. Dessuten ventes det av alle som kommer fra Kampala at de har noe med seg til julefeiringen.

Les videre →

Ikke nå igjen!

Det var gjennomgangstema i Sunday Monitors leder søndag 28. november. Ikke fordi Uganda og Rwanda har sparket ut hverandres diplomater før, men fordi hver gang den ene eller den andre regjeringen har bruk for en liten krise i forhold til naboen, skjer det ett eller annet. Denne gangen hevder altså Uganda at administrasjonsattachéen i den rwandesiske ambassaden har drevet rekruttering og annen uhumskhet til fordel for PRA – «Peoples’ Redemption Army». Den skal holde til like over grensen i Kongo og være Kizza Besigyes opprørsstyrke. Kommandantene påstås å være en oberst og en oberstløytnant som forlot UPDF med brask og bram for et par år siden og dro til Rwanda. Derfra er de sendt videre til Sverige.

Les videre →

Det er ikke det at det ikke hender noe…

Oppholdene i skrivingen kommer ikke av at det er for lite å fortelle om, snarere tvert imot. Så mye hender både i privaten og i det offentlige rom, det ville ikke vært vanskelig å sitte ved tastaturet døgnet rundt og fortelle.

Akkurat det er rett og slett teknisk umulig. Vi produserer for lite elektrisk kraft her i landet, og forbruket stiger med 8% i året. Strømutkobling har vi holdt på med lenge, men nå inntreffer den hver dag, vekselvis på dagtid og kveldstid. Som regel betyr det at strømmen blir borte den ene dagen i seks-halvsyvtiden om morgenen og kommer tilbake elleve-tolv timer senere. Neste dag er vi gjerne uten strøm fra seks-syvtiden om kvelden og tre-fire timer fremover. «Strømførende timer» blir det med andre ord få av på den tiden av døgnet det kunne være aktuelt å sette seg til og skrive.

Les videre →

Det måtte jo hende her også

Fjernsynsnyhetene i onsdag kveld 8. september var fulle av «action» i Parliament Avenue. Jeg fikk bare med meg nyhetssendingen på luganda, «Amawulire», så jeg måtte vente på torsdagsavisene for mere informasjon. Det så ordentlig dramatisk ut, politipatruljene bruker riktignok stålhjelmer til hverdags nå, men det var litt spesielt å se så mange på en gang, supplert med presidentgarden og andre, en god del sivilkledte. Midt i alt sammen var det en muzungu som så ut til å ha en eller annen form for kommando. Han var i avisen torsdag også, presentert som israeler og tydeligvis en «nokså god ekspert» på antiterrorarbeid.

Les videre →

Verdt å oppleve i Kampala

Selv om politikerne her i landet kan gi anledning til dystre stunder en gang i blant, er det nok av lyspunkter til å veie det opp mange ganger. To sånne er forholdsvis ukjente for andre enn oss som bor i nærheten. De er faktisk nokså nye oppdagelser for meg selv også.

Vi hadde en liten familieutflukt i går, Enid, vesle Nico og jeg til Kiwatule Recreation Centre. Det ble åpnet for snart tre år siden og jeg har vært der flere ganger, det er blant annet i flittig bruk som åsted for lydsterke konserter. Siden nyttårsleite har jeg hørt rykter om en «Cultural Village» som skulle være en del av anlegget, men jeg har ikke vært i stand til å finne den før i går. Ikke så rart, for den ligger utenfor den «jernbanen» som omslutter det opprinnelige anlegget, og det er ingen skikkelig adkomst dit fra fornøyelsesavdelingen.

Les videre →

17. juli

Det er tre dager etter Bastilledagen da den franske ambassadøren slang med leppa og beklaget seg over korrupsjon i Uganda, og det er snart en uke siden jeg kom hjem fra et besøk i fedrelandet. Om det besøket er å si at det var hyggelig og gjensynet med sommerlyset etter to år ganske eventyrlig. Men det er godt å være tilbake igjen, «hjemme» slik familiesituasjonen min er nå. Riktignok har vi en ganske kjedelig årstidsveksling og lite skifte i lys, drøyt elleve timer dagslys og drøyt elleve timer nattemørke atskilt av til sammen knappe to timer demring og skumring året rundt. Den ensformigheten betaler jeg likevel gjerne for å slippe novembersverte, sludd og sørpe, hutring og holke supplert med tåke og langvarig gråvær der oppe på den øverste tredjeparten av kloden. Skiløping ble jeg effektivt vaksinert mot på Evjemoen for mer enn 42 år siden, så lyspunktene i februar og mars har jeg ikke samme glede av som de som er i stand til å nyte kombinasjonen solskinn og skiføre.

Les videre →