… tiden jager, sa de gamle romere, og det er sannelig sant fra tid til annen. En hektisk besøksperiode er over og jentene «mine» har fått eksamensresultatene sine, de har ikke grunn til å være misfornøyde noen av dem. Men bare en av dem er sikker på å komme seg videre på skolen, de andre går og håper på en eller annen form for et mirakel. Og de er ikke alene om det.
Denne gang vil jeg ta utgangspunkt i førstesideoppslaget i siste nr. av Bistandsaktuelt, hvor den britiske bistandsveteranen Robert Chambers sier følgende: «Den moderne bistandsarbeideren har mistet evnen til å sette seg inn i hverdagen til de mennesker som er bistandens primære målgruppe». Videre sier han at: «… bistandsgivernes sterke fokus på sektorprogrammer og makronivå har virket negativt inn på bistandsarbeidernes holdninger og kunnskapsnivå». (les mer om dette og annet i Bistandsaktuelt )
I dag, siste februar, er S4-resultatene førstesidestoff både i New Vision og The Monitor, og 120 000 spente ungdommer landet over ser på avisenes lister over de fem beste i hvert distrikt. Om de ikke finner seg selv der, sier hovedkarakterene, «aggregates» for de som står der noe om nivået. Dermed kan den enkelte prøve å gjette seg til hvor hun eller han selv ligger i løypa. «O-level» resultatet er ganske avgjørende for videre skolegang, til uken kommer «A-level» rektorene sammen for å bestemme hvilke opptakskrav som skal gjelde på den enkelte skolen, de best renommerte og antatt «beste» legger lista høyest og så følger de andre etter i hakkeorden.
Ønsket om godt nyttår til leserne mine kommer sent og det har sin forklaring. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ta et gjensyn med Dar es Salaam og feire nyttår der, og det var udelt hyggelig. De drøye tyve årene som var gått siden jeg reiste derfra hadde bare endret byen til det bedre, enda trivdes jeg godt der i de vanskelige årene rett etter at Mwalimu bidro til å fjerne Amin. Blant annet er det ingen mangel på reservedeler hverken til det ene eller det andre lenger, så alle luftkjølemaskiner går for fullt. Når uteluften er så varm og fuktig som den er i Dar ved årsskiftetider, er den intense avkjølingen inne nødt til å gi forkjølelse før man blir akklimatisert. Slik gikk det meg og mitt reisefølge, jeg kom hjem med nesten førr i feber og de første par ukene i det nye året var ikke noe særlig.
Julestemningen blir litt annerledes når termometeret viser en morgentemperatur på femogtyve grader og solen er fremme tolv timer som alltid. Nå er det akkurat en uke igjen til julaften. Skoleåret sluttet sist fredag og landets tusenvis av internatskoleelever dro hjem med sine madrasser og øvrige habengut. Så er det venting til ut på nyåret for alle avgangselevene før eksamensresultatene kommer, P7 i januar/februar, S4 litt senere og S6, A-level, til sist. Det er skjebnetunge greier, hvor mange som får oppfylt sine forventninger om mulige veivalg skal være usagt. Dessverre er det jo ikke bare eksamensresultatene som er avgjørende, det spørs om penger også.
This is a non governmental organisation which was set up by a young Ugandan woman by the name Sarah Mukasa in 1998.
Det hender så mangt, og alt er ikke like glupt. For to uker siden ble The Monitor stengt og ransaket. De hadde kommet i skade for å slå opp over hele førstesiden at et av UPDFs helikoptre hadde krasjet og kanskje var skutt ned av LRA nordpå. Den historien var åpenbart ikke kryssjekket tilstrekkelig, for det stemte visstnok ikke og generalene med øverstkommanderende i spissen ble rasende. 50 politifolk og andre representanter for sikkerhetstjenesten gikk løs på aviskontorene og «husarresterte» alle som var der et døgn omtrent. Avisen var borte fra gaten en uke, journalisten som skrev artikkelen og to av redaktørene er tiltalt for å publisere «falske nyheter» og «spre bekymring hos almenheten og høyne fiendens moral».
Besøk m.m.
Det har vært to-tre hyggelige og delvis hektiske uker med Tor på prosjektbesøk medbringende ytterligere ekspedisjonsdeltagere til en runde i Rwenzori. Den begivenheten blir nok behørig dekket i Tors neste reisebrev. Selv har jeg en VaU-Teskjorte og overskuddslageret av turproviant som et minne. Sist lørdag avsluttet vi besøksperioden med en «barbecue» i hagen min, vi ble et assortert utvalg mennesker etter hvert, omkring tyve i tallet og Tors nevø Helge satte et antall unge pikehjerter i heftig banken. Jeg fikk det bekreftet et par ganger så sent som i går, sist på en mottagelse i den norske paviljongen på den internasjonale messen i Lugogo.
REISEBREV nr. 7 fra UGANDA . September 2002. Av Tor Foss
Vi kom til Uganda etter at folketellere hadde gått rundt og skrivi den del av verden inn i manntall. Grovresultatene forelå før vi reiste hjem. Uganderne var nå blitt 24,6 millioner, en økning på 7.9 millioner siden 1991.
Da jeg var første gang i Uganda i 1963-65, var befolkningen på ca. 8 millioner. På tross av AIDS, malaria, tuberkulose og en rekke andre livstruende sykdommer. 20 års borger-krig, som med sine ettervirkninger fortsatt utsetter deler av befolkningen for enorme lidelser, særlig i nord, fortsetter befolkningen å øke. Også på tross av familieplanleggingstiltak.
Vi har en del operasjoner gående for tiden. Den eneste av dem som kanskje når igjennom i nyhetsdekningen nordpå, heter «Operation Iron Fist» og er satt i gang for å ta knekken på Joseph Kony og hans «Lord’s Resistance Army» som først og fremst er en svøpe for Acholi og har vært det i seksten år. Det er ikke første gang LRA har vært dømt til undergang, men nå kanskje det kan slå til fordi Sudan ikke støtter dem lenger, men tvert imot samarbeider med Uganda for å få en slutt på uvesenet. I februar/mars fikk UPDF, «Uganda People’s Defence Forces» tillatelse til å gå inn i Sudan for å knekke basene LRA hadde der. Det målet er nådd, men Kony gir seg ikke og nå terroriserer han hjemdistriktet sitt verre enn noensinne. Uten baser i Sudan, og uten forsyninger derfra, tyr han til mord, hærverk, brannskatting, ran og bortføringer for å holde «hæren» sin i live og Acholi i age.