Annerledes skoledager…
Fredag 20, april sluttet første termin dette skoleåret. På en sånn dag blir det alltid trafikkaos fordi alle skal hente sitt avkom samtidig. De som ikke blir hentet med bil, må finne seg plass med matatu, ”taxi” eller ”maxitaxi” etter våre begreper. Ettersom de fleste skoler tillater at elevene lar madrasser, vaskefat, jerrykanner og slikt bli igjen på skolen denne gangen, består bagasjen bare av blikkister og kufferter. Det gjør transporten enklere, skoleårets slutt og begynnelse er en større sjau.
Jeg har kontakt med unge mennesker på fire forskjellige skoler, en er dagelev, de tre andre er internert. Jeg bruker det ordet med hensikt, selv om det har dubiøse overtoner. Det er nemlig ikke mye kontakt foreldre og foresatte har med elevene, én besøksdag per termin er standard. Skolene ønsker ikke for mye innblanding.
For internatelevene er dagseddelen lang. De jeg kjenner, blir vekket henholdsvis tre, fire og fem om morgenen. Som eksempel tar jeg han som blir vekket klokken fire:
4.00 Vekking
4.00–6.45 Morgenforberedelse (lekselesing)
6.45–8.00 ”Frokost” (svart te med litt sukker)
8.00–10.45 Klasseundervisning
10.45–13.00 Lunsj (maisgrøt og bønner)
13.00–18.00 Klasseundervisning
18.00–19.30 Middag (maisgrøt og bønner)
19.30–22.00 Klasseundervisning
22.00 Dagen slutt, man går til sovesalen og steller seg og forbereder seg til neste dag. Det blir sjelden noen soving før nærmere 23.00.
Hun som vekkes klokken tre, har en lignende inndeling av dagen, frokosten er aningen mer solid ettersom den består av ”porridge”, men dagen slutter ikke før klokken ti om kvelden for henne heller. Disse ungdommene får mellom fire og fem timers søvn i døgnet, det er ikke så merkverdig at timene spesielt etter lunsj og middag kan bli ganske døsige.
Tredjemann går på en mer progressiv skole, som slumper til å være Mulusa Academy der VaU har støttet elever fra Walukunyu gjennom flere år. Der går reveljen klokken fem og man har en time på seg til å stå opp, stelle seg og spise frokost før alvoret begynner klokken seks. Så går det slag i slag etter omtrent samme mønster som de andre frem til klokken ni om kvelden, da er det slutt og man kan gå til køys. Det gir åtte timer mellom undervisningsslutt og revelje, nesten nok til å sove tilstrekkelig.
Det er en ganske utbredt oppfatning her at søvn er bortkastet tid, det gjelder å arbeide hardt for å nå resultater, da kan man ikke sove. Om det holder stikk, skulle internatelevene yte atskillig bedre til eksamen enn dagelevene, men det er langt fra tilfelle. ”Min” dagelev tilbringer tiden fra syv om morgenen til fem om ettermiddagen på skolen, hun sier det ikke er noen forskjell på prestasjonene, det samme sier han som starter klokken fire, skolen hans er en kombinert dag- og internatskole, ingen forskjell. Da burde kanskje pedagogene skrape seg litt i hodet og lure på hvorfor den hysteriske lesingen fra fire om morgenen til ti om kvelden ikke gir større utbytte.
De yngste elevene i S1 er tolv år gamle, særlig ambisiøse foreldre har kanskje presset på for å få sine håpefulle inn på videregående skole som elleveåringer også. Å berøve disse barna søvnen, kan vanskelig kalles annet enn barnemishandling.
Fra tid til annen står det artikler i avisene om nødvendigheten av søvn for å utvikle kroppen i alminnelighet og hjernen i særdeleshet. De fleste skoleledere ser ut til å unngå slik informasjon og heller holde seg til idealet om nullsøvn. Med det tror de at de opprettholder et av verdens beste skolesytemer. Om skolelederne blir salige i den troen, er jeg redd elevene deres ikke blir det, om de er aldri så ivrige og utholdende. Vi mangler ikke skolemotivasjon, det mindretallet som har kommet seg inn på skolen, er lykkelige for det. De gjør det beste de kan på den måten de blir bedt om å gjøre det, de hadde fortjent noe bedre.
Kampala, 24.4.07
Cato