Så var det plutselig Idd igjen

og planene for dagen ble uaktuelle, ikke noe bankbesøk for å ordne skolepenger for barna i «The Child is Innocent — Latin balle pee», ingen korreksjon på salen for studentene mine og guttene er hjemme fra skolen.

Selv om almanakken klart og tydelig forteller når nymånen er der, på minuttet faktisk, hjelper det ikke, noen med autoritet til å erklære slutten på Ramadan må se nymånen med sine øyne. Denne gangen virker det som de fleste har håpet at Idd ville falle på lørdag. Idd er den største av de muslimske høytidene som inngår blant helligdagene i den ugandiske kalenderen, men ettersom de følger måneåret og til dels bestemmes, som Idd, av måneobservasjoner, er de ikke fastlagt på forhånd og kommer som regel nokså overraskende på det ikke-muslimske flertallet. Svært få later likevel til å ha noe særlig imot en uventet ekstra Ópublic holidayÓ, så vi tar det ganske med ro.

Her på bruket er vår kombinerte hushjelp og barnepike Aisha i full sving med å lage i stand mat som passer for anledningen. Den er god, jeg har feiret Idd før. Hun er ikke av særlig streng muslimsk observans, men maten har hun greie på! I går var det ståhei på Makerere igjen, det er stund siden sist vi ble stoppet i porten av soldater og spurt om vi var i besittelse av skytevåpen. Men i går morges var det altså trafikkaos på veiene som førte til universitetet, lange køer mens folk ventet på å bli klarert av «The Presidential Guard Unit». Ingen var riktig klar over hva som var årsaken til at presidenten åpenbart skulle komme på besøk. Det mest iherdige ryktet gikk ut på at han skulle komme for å ha et oppvaskmøte med administrasjonen, det har vært en del større og mindre skandaler de siste ukene.

I dag er det bilde av Museveni på vei ned trappa fra hovedbygningen sammen med Visekansleren og First Lady Janet. De har vært på minneforelesning til ære for historieprofessor Samwiri R. Karugire i Hovedsalen vår. Karugire døde for femten år siden etter å ha bidratt grunnleggende til historieforskningen i Uganda. Han fortjente helt sikkert en tilstelning til ære for seg med presidentnærvær og det hele, men mange på campus ville kanskje foretrukket en skjennepreken fra presidenten til administrasjonen isteden. Det ville liksom gjort det litt lettere å bære over med det militære nærværet over det hele. Universitetet så ut som det var på krigsfot.

Når jeg utsettes for sånne demonstrasjoner av paranoia, forteller jeg ofte til mine ugandiske venner om en opplevelse jeg hadde i Oslo for en god del år siden. Det var en sommerdag jeg kom fra time hos fysioterapeuten i Niels Juels gate og ventet på grønt lys i krysset med Bygdøy AllŽ. Som jeg sto på fortauet, kom det en svart amerikansk cabriolet av litt eldre årgang opp foran meg, den stoppet også for å vente på grønt lys. Sjåføren hadde skikkelig lue med skygge og i baksetet satt en eldre herre jeg syntes jeg dro kjensel på; det var ganske riktig Kong Olav, på vei fra slottet til Bygdøy kongsgård.

Folk har vanskelig for å tro den historien, et slikt idyllisk forhold mellom statsoverhode og folk er vanskelig å forestille seg her. Da pleier jeg å si at jeg er ganske stolt over å komme fra et land hvor kongen venter på grønt lys og eventuelle sikkerhetsforanstaltninger er usynlige.

Idd Mubarak!

Cato