Arbeidsliv

Det er arbeiderrepresentanter i nasjonalforsamlingen, men dem hører vi ikke mye til. Lederen for den gruppen er en lege som også er formann for Lægeforeningen, men han er mest opptatt med krangel internt i foreningen. For arbeidere gjør han ikke stort, han kan knapt ses som en representant for en arbeiderbevegelse. Noe slikt har vi ikke, selv om M7 har en fortid som sosialist og tilhenger av Franz Fanons revolusjonære tanker. Men det er lenge siden det…

Nå blir han opprørt om noen streiker, hva skal investorene si og det er bare misfornøyde og bortskjemte folk som kan finne på slikt. Derfor har vi ikke mye som kan sammenlignes med tarifforhandlinger og arbeidskonflikter i Europa.

En av mine unge venninner har to småjenter å ta seg av, den ene er hennes egen som faren og hans familie ikke bryr seg stort om, det blir nok annerledes om ti-tolv år når hun er blitt en vakker ung gifteferdig kvinne; den andre er datter til en kusine som døde i AIDS rett etter fødselen, faren var død av samme lidelse noen måneder før. Verken morens eller farens familie bryr seg om den vesla heller. Min venninne er så heldig å ha en jobb, det uheldige er at hun sjelden eller aldri får betalt. Nå ligger arbeidsgiveren fire-fem måneder på etterskudd.

Sammen med kollegaen sin, som heller ikke får betalt i tide enda han er mann og har familie, har hun nå tatt initiativ til å starte eget «secretarial bureau» i lokaler nær den nåværende arbeidsplassen. Det betyr at de tar med seg kundene derfra og lar den nåværende arbeidsgiveren sitte med en lang nese. Etableringen er gjort mulig med hjelp fra venner i Norge, men tar litt lenger tid enn tenkt, det gjelder jo det meste her, men vil være et faktum i løpet av de nærmeste ukene. Da har hun gått over fra arbeidssøker til arbeidsskaper og vil ha en ganske annerledes økonomisk situasjon.

Lillesøsteren hennes ville kombinere skolegang med arbeid. Det var ikke lett, men med hjelp fra storesøster fikk hun seg arbeid i en liten renseribedrift i Wandegeya. Nokså snart viste det seg at kombinasjonen ble vanskelig, når hun skulle ta fri for å gå på kveldsskole klokken seks, var det gjerne så mye igjen å gjøre at hun ikke kjente seg i stand til å gå. Nå har hun søkt om et «dødt år» på skolen for å stabilisere seg som hun sier, i jobben først. Hun stiller klokken åtte om morgenen og arbeider til halvni om kvelden, tolv og en halv time. Lørdag skal forutetningsvis være fridag, men det er gjerne så mye å gjøre at hun må stille opp da også, kanskje med en litt redusert dag, ni til åtte for eksempel. For dette får hun sytti tusen skilling i måneden, tohundreogtredve kroner omtrent, mindre enn ti kroner dagen. Det dekker såvidt transporten til og fra arbeidsplassen.

Jeg blir litt opprørt, men kan ikke si stort for jenta er kisteglad for å ha en jobb, de aller, aller fleste har ikke det. Men det eneste hun sitter igjen med, er en smule arbeidserfaring. Dessuten har arbeidsgiveren utnevnt henne til «manager» med krav om at hun kler seg deretter.

Dette landet kunne trenge en revolusjonær arbeiderbevegelse, sosialismen som var en del av grunnlaget for «NRM-revolusjonen» for toogtyve år siden har fordunstet for svært lenge siden. En av mange skandaler er Tristar som skulle produsere bomullsklær for det amerikanske markedet og slippe tollfritt inn. Jenter ble mobilisert fra hele landet og var lykkelige for å få seg et skikkelig arbeid med opplæring og tilsynelatende gode betingelser. Det varte ikke lenge før «investoren» som ikke hadde investert fem flate øre, men fått alt giende fra presidenten, konsesjon, fabrikklokaler og alt, viste seg som en arbeidsgiver av en nokså usympatisk sort. Da jentene protesterte og streiket, ble flesteparten av dem sagt opp til applaus fra myndighetene. Nå er bedriften for lengst nedlagt, men «investoren» ser ut til stadig å ha presidentens bevågenhet.

Velferd for folk flest ser ikke ut til å være en prioritet for denne regjeringen. Bortimot åtti prosent av folket er avhengig av landbruket for å skaffe seg inntekt og levebrød, sektoren blir tildelt en brøkdel av det State House og presidentens kontor blir tilgodesett med. Om et par uker kommer budsjettforslaget for finansåret 2008/09, det skal bli interessant å se hvor prioriteringene vil ligge da. Det har vært mange spekulasjoner i avisene, men ingen ser ut til å være svært forventningsfulle. Prisene stiger på allting, men den eneste autoritative kommentaren til det er Musevenis erklæring om at stigende matvarepriser skal vi bare være glad for ettersom Uganda er en nettoeksportør av mat. I de «uformelle» boligområdene i Kampala, ofte kalt «slum», slår ikke det så godt an. Det er ikke mye som taler for at naturalhusholderne på landsbygda har stor glede av prisstigningen heller.

For øvrig er vi ved enden av en rimelig god regntid, juni skal bli ganske tørr sier meteorologene. I det store og det hele virker det som mesteparten av landet har hatt det som i den gamle kirkebønnen het «godt og tjenlig vær». Likevel koster en stokk med matooke mellom syv- og titusen skilling nå.

For mange år siden, mer enn førti faktisk, hadde Der Spiegel et stort intervju med den ungarske filosofen og marxisten Georg Lukasc. Ett av spørsmålene han fikk var om når en revolusjon kunne tenkes å inntreffe. «Når undertrykkerne ikke lenger er i stand til å opprettholde trykket og de undertrykte ikke lenger vil finne seg i det, da oppstår en revolusjonær situasjon», sa han. Av en eller annen grunn kommer det sitatet tilbake i hodet mitt rett som det er nå om dagen.

Cato