REISEBREV nr. 2 fra UGANDA . Mai 1996. Av Tor Foss

Vi nådde Kampala to dager etter presidentvalget. Museveni vant en overveldende seier ­ 74 %, og ingen innvendinger fra de internasjonale, deriblant norske observatørene.

Vi, det er Torstein og meg som reiser for prosjektet, og Hildur som reiser i familieærend.

Prosjektet det er i en liten landsby 2 timers kjøring nord for Kampala, hvor Venner av Uganda har fått boret 2 brønner, og nå skulle vi legge første hånd på byggingen av en barneskole. Det var fase to i vårt landsbyprosjekt. Mer om dette etterhvert.

Tilbake til valget , av Ugandas 8,5 mill. registrerte velgere stemte 6,163 mill og av dem fikk Museveni 4.428 mill stemmer.

Det er anslått at Uganda nå har en befolkning på 19 mill. Den øker stadig på tross av stor dødelighet .Akutte luftveisinfeksjoner, Diare, Tuberkulose og Malaria dreper tusener Det totale antall registrerte AIDS-tilfeller fra 1986 til og med 1995 er 48 312.

HIV-smittede har de ikke tall på, men de har muligheter til å registrere utviklingen gjen- nom testprogrammer de har ved graviditetskontroller og klinikker for seksuelt overførbare sykdommer. De oppmuntrende resultater viser en nedgang i HIV-epidemien i flere av undersøkelsesområdene. Dette er helt i tråd med WHO´s prognoser, som jeg hen- viste til i mitt reisebrev fra februar 1994.

For eksempel i byen Mbarara har prosentallet på HIV-infiserte kvinner til graviditetskontroll sunket fra 30,2 i 1992 til 16,6 i 1995. Men på tross av det,- HIV-epidemien er stor, altfor stor, og krever fortsatt kontrolltiltak og forebygging. Det deles ut en masse gratis kondomer ­ illeluktende ­ de med godlukt koster noen shilling.

Sist jeg var i Uganda var i februar 1994. Det syntes for meg at det hadde skjedd en større framgang i landet på disse to år enn de tredve foregående.

Jeg var i Uganda i perioden 1963-65 som deltaker i det norske fredskorps.

Overalt hvor vi reiste så vi byggeaktiviteter og produksjon av murstein. Det var en bygge- boom som var målbar. Inne i Kampala hadde et par skyskrapere stått halvferdige i årevis og sett ut som utbrente skorsteiner ragene over en rasert by.

Nå var det aktivitet også her,- selv om et norsk arbeidstilsyn aldri ville ha godkjendt arbeidernes balansekunstner i 20 etasje uten hjelm og sikkerhetsnett. Jeg fikk en assosiasjon til Harold Lloyds akrobatiske øvelser på New Yorks skyskraperbygg på stumfilmer fra 20-tallet.

Utbedringer skjer det også på andre plan. Asfaltering av gater og veier var igang. Det man imidlertid ikke har forstått i Uganda, er at i mangel av total utbedring, kan det også nytte med lappepraksis. For eksempel, veier og gater var utrolig hullete. Mye var gamle spor etter granatnedslag under borgerkrigen.

Bilene som alltid lå minst 20 km. over lovlig hastighet på 80 km. måtte kjøre slalåm mellom hullene. Med motgående trafikk var det viktig å være på rett side på rett tidspunkt Her kunne det vært gjort utrolig mye reparasjons,- og lappearbeid med små midler.

Apropos, hastighetsgrensen. Ikke engang Torstein klarte å holde seg til den, enda vi hadde en politimann som gratispassasjer i baksete.

Noe av årsakene til manglene initiativ på den offentlige sektor kan være det elendige lønnsnivået som offentlige funksjonærer har. De kan ikke leve av det , så vanlig praksis er at man jobber et par timer, forlater kontoret for gå hjem til shambaen (småbruket) for å dyrke den maten de skal overleve på. Så blir det et par timer på kontoret igjen på kvelden. Dette skjer av ren og skjær nødvendighet.

I president Musevenis innsettelsestale på vår ankomstdag la han vekt på to hoved- områder han ville satse på: 1. få opp lønningene for offentlige ansatte, og 2. få slutt på politivold mot sivilbefolkningen.

Å få opp lønnsnivået for offentlig ansatte vil nok ikke være den letteste oppgaven. Mange mener Museveni er satt under kjempepress fra Verdensbanken for å holde en markedsliberalistisk økonomi, og den er svært negativ overfor offentlige bevilgninger.

Når det gjelder politivold, er den et resultat av 20 års borgerkrig og væpnet bande- virksomhet. Det er en lang prosess å hindre maktovergrep fra politi, og militære.

Men det bedrer seg. Da jeg var i Uganda i 1994 var det vanlig å se væpnete militærpatruljer på gater og veier. Det var ransbander ute, og enkelte kvelder/netter hørte vi skudd. Folk flest holdt seg inne etter mørkets frambrudd.

Nå var det helt annerledes, folk var ute på gatene og vi så ingen væpnete militære.

Derimot var det fortsatt mye sikkerhetsforanstaltninger med høye murer med glasskår på toppen, og tunge jernporter rundt de fleste av borgerskapets boliger.

Væpnete vakter,-tidligere soldater som nå jobbet for private vaktselskaper krydde det av i Kampala. Også i vårt hus hadde vi en fast nattevakt, utstyrt med hagle og lomma full av patroner.

I Kampala virker det som sagt fredeligere nå. Det samme kan vi vanskelig si om situasjonen oppe i nord. Der herjer lederen for «The Lords Resistance Army» Kony.

Bare i løpet av de 14 dagene vi var i landet eksploderte to landminer og skadet sivilpersoner , samt en masse bortføringer, drap og terror i forhold til sivilbefolkningen.

Ugandas hærstyrker har vanskelig for å få knekket denne terroren, for selv om Kony mener han leder en kristen opprørsbevegelse, får han støtte av Sudans islamske regjering. Han har base i Sudans regjeringsområde, og gjør raske utfall inn i Uganda, for så å trekke seg tilbake til sin trygge base. Det har gått så langt at president Museveni har truet med krigserklæring i forhold til Sudan. De diplomatiske forbindelsene har han brutt for et år siden.

Sudan har i det hele tatt ført en uforsonlig politikk overfor sine naboer, og sine ikke-fundamentalistiske innbyggere etter at de innførte «sharia» muslimsk lov i 1983.

Det er store sudanesiske flyktningeleirer i nord-Uganda.I disse leirene som ligger i tørre ørkenlignende trefattige strøk, er det et enormt problem med brensel.

Så dukker det opp en norsk oppfinner ; Paal Wendelbo, som forresten kamperte sammen med oss en natt, før han hastet videre til nye flyktningeleirer. Han fant opp en ovn. Ikke en hvilken som helst ovn, men en liten enkel ovn, som kan lages for kr. 32,50 og som brenner gress.

Flyktningekvinnene laget straks en sang og dans, da de hadde sett gressovnen. De kalte den «Peko Pe» d.v.s. : «som løser våre problemer».

Paal var nesten 70 år men utrettelig, og stadig på reise. Han kom nettopp fra Zaïre, hvor han hadde besøkt flyktningeleiren i Goma. » Forferdelig» sa han . De kunne ikke engang bruke ovnen hans. De bodde på vulkansk fjell, og det fantes ikke brensel i området.

Luktene ­ når en kommer fra Europa til Afrika er luktene det første du møter. Ut fra flyplassen i Entebbe var det som å komme til et fiskemarked. Riktignok ligger Entebbe ved Victoriasjøens bredder, men jeg tror nok det var et parti fisk som hadde ligget vel lenge.

På veien inn mot Kampala slo det mot oss en rekke ubestemmelige lukter; godlukter med søtlige fruktige dunster, og mindre pirrende søppel og kloakklukter. Det var nok ikke uvanlig at kloakknettet brøt sammen.

Når det gjelder søppel, har man i Afrika et førsteklasses søppelkorps i gribbene. Det er ikke så mange av dem i Uganda. Vi så imidlertid en gjeng utenfor Nile Hotel International, hvor de satt å ventet på rester fra overflodens bord.

Det er Marabuen, som Freia bruker som sjokolademerke, som er Kampalas søppelmann nr.1 Det var allikevel ikke så mange av dem nå som i 1994. Da satt de tett i tretoppene utenfor Speke hotel, og speidet etter åtsler. Så renholdssituasjonen er nok i bedring.

Der var også andre fugler. Særlig ble jeg fascinert av «the yellow weaver» ­ altså ikke «the yellow fever». Den gule veveren, ligner litt på vår egen gulspurv, men bygger noen fantastiske hengereir. Enkelte trær så ut som palmer overlesset med kokosnøtter.

Også var det hønsene da! Der vi bodde oppe på Nakasero Hill, krydde det med høns i alle variasjoner. Det eneste jeg ikke så var hvite italienere. Jeg har aldri hørt så mye hanegal, som disse 14 morgenene. Kyllingene i tenåringsalderen var nærgående. Vi måtte skyfle de unna når vi skulle spise frokost.

Jeg påsto at det var bedre livsstandard for hønsene i Uganda enn i Norge, men det var før jeg så transport og lagring for de hønsene som skulle til marked, De ble bundet på sykkelbagasjen, eller enda verre buntet sammen og hengt på bussenes bagasjebrett.

Vi kom kjørende etter en buss på Bomboveien med taket fullt av høns. Da løsner plutselig to sammenbundene høner som kommer flaksene ned over vårt bilvindu. Bilen bak oss stopper for å plukke de opp, men så stopper også bussen, så det ble sikkert en liten disputt om eiendomsretten.

På markedet ble burhønsene bare foret med ris, og dette resulterte i hvite plommer. Vi klaget over dette til Fred, kokken vår, og ba han kjøpe «frittgående bondeegg» fra naboens flokk. Men Fred fikk ikke kjøpt noen hos naboen, så det ble først de to siste morgenene vi kunne meske oss med gule eggeplommer.

Fred het også vår koordinator på landsbyprosjektet. Han jobbet ellers som kontorsjef i det ugandisk-norske firmaet Scan-African, ledet av Jakob Storaas, som også er Uganda-konsul i Norge.

Fred er dyktig, og svært viktig for vårt prosjektarbeid, som bindeledd til byggeleder og landsby, samt med daglig hånd om økonomi og regnskap.

Økonomien hadde vi problemer med. Kr. 70 000 som var sendt fra K-bank i Oslo i midten av april var enda ikke kommet fram, etter 5 uker. Det viste seg at pengene var sendt til Australia. Etter et par dager med stor aktivitet kom endelig pengene, og vi kunne planlegge innkjøp.

Høvding Ddumba, som også var formann i den lokale prosjektkomiteen foreslo at vi skulle handle inn byggematerialer i den lokale dukaen halvveis mellom Walukunyu og Kampala. Stedet het Wobulenzi, og Fred, Torstein og jeg sto to stive timer og venta på Mr. Ddumba. Han kom ikke. En time hadde det ikke vært noe å snakke om,- det var African time, men to timer ble for mye og vi returnerte.

Fred fikk sendt en melding opp til landsbyen og avtalt nytt møte et par dager etter. Da var Mr. Ddumba presis, og vi gjorde storhandel med sement og armeringsjern i den lokale duka. Grei måte å handle på. Bruke penger i det lokale småhandlermiljøet framfor å gå til de store i Kampala.

17.mai var vi invitert privat til Peggy og Arnt Breivik, sammen med hele den norske kolonien. Den var forresten ikke så stor, bare noenogtredve med stort og smått.

På sekstitallet var det et par hundre nordmenn hernede. Vi hadde ihvertfall Skandinavias største representasjon. Så ikke nå. Danskene har tatt innersvingen på oss. Mens vi bare har et lite NORAD-kontor, har danskene en ambassade i Kampala.

DANIDA har et stort engasjement i landet. Også i privat sektor har danskene tatt over. Et eksempel er NORCONSULT, som var store i Uganda. De hadde også store utestående beløp hos den ugandiske regjering. Derfor valgte de midlertidig å legge ned. Oppdragene gikk derfor til et dansk firma, og regjeringen betalte regningene.

Det danske firmaet ekspanderer stadig. NORCONSULT er ute.

Nåja vi er jo broderfolk, men det er bare Norge som fortsatt har visumfritt samkvem med Uganda. Danmark er jo i EU, som har gjensidig visumplikt. Det er å håpe at Norge ikke endrer sin politikk her. Vi har jo gamle og rike samhandlingstradisjoner.

I forbindelse med prosjektet, måtte vi også pleie kontakt med den lokale Rotaryforeningen i Kampala. På grunn av en velvillig donasjon til prosjektet fra Rotary i Mo i Rana, måtte den lokale forening inn i bildet for å godkjenne prosjektet.

Godkjenningen satt langt inne, men etter besøk på to medlemsmøter og god argumentasjon fra oss gikk den i lås. Noen av medlemmene hadde tidligere uttrykt noe skepsis til prosjektet. De forsto f.eks. ikke hvorfor kvinnene i landsbyen skulle lære å lese og skrive.

Dette alfabetiseringskurset kom forresten som et resultat av at vi hadde skapt et fritidsproblem i landsbyen. Før gikk jo kvinnene 16 km. når de hentet vann. Nå hadde de vannpumpene et par hundre meter fra huset sitt.

Speke Hotel var et naturlig senter i Kampala. Fredskorpset brukte hotellet mye i 60-åra. Da jeg var innom i 94 var de igang med oppussing. Det holdt de fortsatt på med, men parketten i forhallen var ferdiglagt.

Når vi ikke satt på terassen foran Speke, så var yndligsstedet gamle City bar i Kampala road. Nå het det riktignok «Great China Wall» Det å sitte på terassen der med en kald øl, var som å sitte midt i det pulserende gatelivet. Folk stimlet på fortauet, bilene tutet i gata.

På fortauet lekte småbarna til gateselgerskene. De solgte alt mulig men mest populært var skrapelotteriet. Alle håpet på den stor gevinsten.

Alle var pent kledd, reine og ordentlige. Mennene stort sett kjedelig antrukket; hvit skjorte eller dress og slips. Det var ikke lenger inn med shorts som byantrekk.

Derimot kvinnene, de var som et fargesprakende kaleidoskop. Alle aldre og fasonger kledt i tradisjonelle busutier med karakteristiske puffarmer i alle fargesjatteringer.

Busutien ble en tradisjonell bugandadrakt etter at misjonærene rundt århundreskiftet innførte den for å beskytte ærbarheten til de lokale kvinner. Den kan jo også virke litt gammelmodig. Også sudanesisk/somalisk inspirerte drakter i enda mere fargeprakt, gull og rødt sto spesielt godt til den brune huden.Ellers var det også en rekke moderne klesvarianter.

Og så frisyrene: En damefrisør ville gått inn i ekstasen. Det var fletninger og vevvarianter som må ha krevet timevis med arbeid.

Uganda er et u-land når det gjelder å presentere sine kvinners skjønnhet på postkort. De var ikke å få tak i.

Tradisjonell dans opplevde vi på restauranten «Half London» . Torstein, Hildur og jeg var der sammen med Lawrence, en ugander som har norsk BI-utdanning og nå er leder for det norske firmaet Nor-Plan i Kampala. Vi spiste først middag, og etterpå var det opptreden.

Danserinner i tradisjonelle antrekk danser, endongo og bakisimba, rytmedans med hoftesving og mavebevegelser like avanserte som de arabiske mavedanserinner.

Dette var danser som tradisjonelt bare ble danset ved Kabakaens hoff. Nå er det alles dans, og etterhvert kom alle med . Rytmene tok taket på oss, og dansegulvet ble et sydende bølgene hav. Enkelte slo til med sine lokale dansetrinn, et noe tilnærmet hallingkast ble observert i utkanten av havet.

Når det gjelder Kabakaen ­ kongen av Buganda ­ er det det å si at han sammen med tre andre konger for tradisjonelle kongedømmer i Uganda ble reinnstallert for to år siden.

Det var riktignok ikke den gamle Kabakaen, men hans sønn Ronald som nå satt med makten. Vel makt og makt ­ rojalistene påsto at president Museveni hadde strippet kongene deres for all makt før han gjeninnsatte dem.

I disse dager 24 mai for 30 år siden,- i 1966, var det at Kabakaen Edward «Freddie» Mutesa ble styrtet av statsminister Obote. Han var ikke bare Kabaka for Ugandas største kongedømme; Buganda, han var også president for hele Uganda.

Obote ønsket å sentralisere makten i sine egne hender, og med bakgrunn i anklager fra opposisjonen, om korrupsjon og tyveri utført av hans håndgagne mann Idi Amin, anklaget han opposisjonen for å planlegge statskupp. Han avskaffet konstitusjonen av 1966, og innsatte seg selv som president. Dette reagerte Kabakaens parlament Lukiko på og besluttet å forvise Obotes regjering fra Bugandas jord innen 30 mai.

Med bakgrunn i disse anklager og hendelser utkommanderte Obote 24 mai 1966 hæren under ledelse av daværende oberst Idi Amin, for å innta Kabakaens palass i Mengo like utenfor Kampala.

Kabakaen klarte å rømme sammen med et par av sine trofaste menn. Han kom seg til England, og døde et par år seinere.

Kabaka Ronald er hans sønn, og han avholdt en minnehøytidlighet i anledning disse begivenheter for 30 år siden.

Han er nå overhode ­ visstnok uten politisk makt ­ for 4-5 millioner bagandaer d. v. s. Buganda-stammen. Den består av 52 klaner, som alle er representert i det lokale parlamentet ­ Lukiko ­ innredet etter mønster av det engelske Underhus.

Bagandaene hadde tradisjonelt innehatt de ledene posisjoner innenfor Uganda. Også britene utnyttet deres administrative og organisasjonsmessige evner. Derimot ble soldater og offiserer i hæren i større grad rekruttert fra Lango og Acholi i nord. Dette ga grobunn for motsigelser, som det var lett å spille på under terrorårene.

De politiske partiene var også i stor grad organisert etter stammetilhørighet. På bakgrunn av dette er President Musevenis politiske modell for Uganda, å fjerne parti- politikken. Heller ikke ett-partistaten går han inn for, men 0-partistaten. Delegater skal velges på grunnlag av deres fortjenester, hva de har ytet og hva de står for. Dette er også en praksis som har røtter tilbake i det prekoloniale Afrika.

Dette var grunnlaget for presidentvalget, og det blir grunnlaget for parlamentsvalget 27. juni d.å.

Men gamle spøkelser dukker opp igjen. Obote, tidligere statsminister, president og diktator som nå sitter i eksil i Zambia, er fortsatt president for partiet UPC ­ Uganda Peoples Congress ­ og der sitter han å trekker i tråder. Han har nå avskjediget assisterende generalsekretær for partiet, fordi hun akter å stille opp som uavhengig kandidat ved parlamentsvalget.

Obote har krevet boikott av både president- og parlamentsvalget på grunn av «the personal merit elections.» «Det holder ikke mål i forhold til de demokratiske krav for et fritt og uavhengig valg,» sier den gamle lederen, som må ta en stor del av ansvaret for det helvete som Ugandas befolkning har vært igjennom. Han varslet også at han planla å returnere til Uganda. Til dette kommenterte president Museveni, » at da ville han bli innkvartert i en celle i påvente av en rettssak.»

Under vårt opphold skjedde en av de største ferjekatastrofer noen sinne på Victoria-sjøen. En tanzaniansk ferje kantret i smult farvann og bare et hundretalls passasjerer overlevde.De første rapportene antydet bortimot 500 dødsfall. Seinere rapporter tyder på at tallet ligger nærmere 1000. Ferja hadde godkjendt passasjerkapasitet for et par hundre. Det er enda ikke avklart om det i tillegg til overlast også var feil med ballast-tankene. Katastrofen var et faktum.

Avisa «The New Vision» tok på lederplass opp trafikksikkerhetsproblemene, med utgangspunkt i ferjeulykken. La sikkerheten gå foran fortjenesten, var budskapet. Kjøretøy, fly og båter som er for gamle til fortsatt tjeneste holdes igang på Gud`s nåde. Resultatet av å stole på nåden framfor de tekniske spesifikasjoner er de talløse ulykkene som fortsetter å sjokkere befolkningen.»

I Uganda har du 20 ganger større risiko for å havne i en trafikkulykke enn i Norge.

Derimot, overaskene nok virker det som ugandere er mindre utsatt for tobakkens farer. På tross av egenproduksjon av tobakk, og den internasjonale tobakkindustriens forsøk på å bruke den tredje verden som søppelkasse for sine dårligste produkter. Jeg observerte få røykere; betraktelig færre enn på 60-tallet.

Landsbyprosjektet , årsaken til vårt Ugandabesøk denne gangen, har jeg ikke fått sagt mye om, men vi har skrevet prosjektrapport . Det som skal sies her er at vi ligger i rute ­ det vil si «African time» ­ noe tid etter våre planer og det går framover. Torstein og jeg var fornøyd med oppdraget, og Hildur hadde fått gjort unna sine egne forretninger og enda hjulpet oss med våre.På flyet hjem var hun sterkt overlastet med mango, avocado og pasjonsfrukt fra egen farm.

For å avslutte med Torsteins uttrykk:

«Då me kom attende, var me alle samde om at det hadde vori ein fin tur.»

Tor Foss