REISEBREV nr. 6 fra UGANDA . Mai 2001. Av Tor Foss, medlem av prosjektkommiteen

Abessinske krøniker, heter ei bok som kom på norsk ifjor. Den er skrivi av en ung baganda fra ekornklanen, en av Bugandas 52 klaner; Moses Isegawa. Tittelen henspeiler på det engelske ordet Abyss,- Avgrunnen. Boka som har fått mesterlige omtaler og sammenliknes med Salman Rushdies og Gabriel Garcia Marques verker, handler om en oppvekst i et Uganda fylt av vold og terror med diktatur og borgerkrig over et tidsrom på 20 år, samtidig som den nye pesten «Slim» begynner å spre seg med uhyggelig fart. HIV/ AIDS som blei pestens navn, rammet Uganda blant de første land i Afrika, og den rammet hardt.

Det er to år siden jeg sist var i Uganda, og på den tida har det også skjedd katastrofer av dimensjoner som vel bidrar til Isegawas forståelse av uganderne som «Avgrunnens folk».

I mars 2000 skjedde et av verdens største massemord i sørvest Uganda. I Kanungu blei mellom 2200 og 3000 tilhengere av en religiøs sekt som hadde trodd at verden skulle gå under ved årtusenskiftet, brutalt myrdet av sine ledere. Først trodde man det var en kollektiv selvmordsbølge, men det blei klart at det var drap. Drapsmannen, og kvinnen er ikke tatt, og man veit ikke om de overlevde.

Så i september 2000 slo Ebola-viruset til nord i Uganda. I byen Gulu herjet en av de hurtigst drepende og mest smittsomme virussykdommer som verden kjenner.

I tillegg til de nevnte katastrofer pågår den stendige krigen i Congo, hvor Uganda er innblandet i høyeste grad, samtidig som grenseområdene både i vest og i nord fortsatt er utrygge. I vest blei ei gruppe europeiske turister massakrert i gorillanasjonalparken; Bwindi. I nord herjer Kony med sin «Lords Resistance Army», noe som har ført til at nær en halv million innbyggere har blitt pressa til å flytte inn i såkalte «protected villages», hvor de lever under svært dårlige forhold. Kony må ta ansvaret for at tusenvis av unge har blitt bortført, voldtatt og satt til å drepe sine egne stammefrender.

UNICEF beregner at han fortsatt har ca. 4000 barn i fangenskap. Disse vil de legge press på Sudan for å få frigitt.

Men uganderne krabber seg opp igjen fra avgrunnen. Det er utrolig hvordan dette folket greier seg gjennom kriser og katastrofer.

Det er naturligvis ingen måte å kunne rette opp den store katastrofen som massemordet i vest utgjorde, men på alle de andre områdene jeg har vært inne på, skjer det en utvikling i positiv retning. I vest , i Congo skjer det fortsatt forhandlinger og fredssamtaler,- men det begynner å skje noe annet også. Uganda trekker troppene sine ut av Congo, selv om det tar tid. Da Torstein og jeg var på veien til Entebbe flyplass for vår hjemreise, møtte vi en troppetransport. Nettopp hjemkommen fra Congo.

Også i nord skjer det noe. Uganda og Sudan har begynt å snakke sammen, og dette har tydeligvis ført til at Sudanregjeringen har kuttet ut sine forsyninger til Kony, både av mat, medisiner og våpen. Samtidig har noen av de bortførte blitt utlevert til Uganda. UNICEF står på i forhold til de andre barna.

Taklingen av Ebolaepidemien ifjor var også imponerende, og høsta lovord fra WHO. 350 personer blei smitta og 140 døde. Dette er under 35%. I alle tidligere Ebola-epidemier har dødeligheten ligget fra 60% til opp imot 90%.Dette har betydd et gjennombrudd for bekjempelsen av denne typen virus. 27/2 2001 blei Uganda erklært Ebola-smittefritt av WHO. Dagen blei feira som en nasjonal festdag.

Uganda var det første landet i Afrika som meldte fra om AIDS. I 1998 var det også det første landet i Afrika som kunne melde om en tilbakegang i antall nye tilfeller av HIV/AIDS. «Men selv om smitten er redusert fra 40% i 1992 til mindre enn 10% i 1999, har den etterlatt over 1.7 millioner foreldreløse barn, og dette tallet vil trolig stige til 3.5 millioner i 2010, hvis ikke tiltak gjøres,» sier generalsekretæren for Uganda AIDS Commission, Dr. Kihumuro Apuuli. Han forteller imidlertid også at Regjeringa vil gi gratis AIDS-medisiner til Hivsmittede gravide kvinner.

11 mai på kvelden landa Torstein og jeg på Entebbe flyplass. Da vi kjørte innover mot Kampala, var det bare noen timer etter at Gadaffi hadde kjørt den samme ruta, og hundrevis av muslimer (det er bare 10% muslimer i Uganda) hadde kjørt i kortesje med libyske flagg og ropt «Allahu Akbar», Gud er stor. Gadaffi og andre dignitærer var kommet for innsettelsesermonien for Musevenis 2. presidentperiode dagen etter.

Blant de andre dignitærene var både Moi fra Kenya og Omar El-Bashir fra Sudan. Det var i forhold til den siste at Gadaffi hadde gjort forberedende arbeid for å forene de to krigerske parter; Sudan og Uganda. Det førte til gjenopprettede kontakter mellom deres ambassader, og forhåpentligvis til at Sudan avstår fra støtte til LRA.

Vel,- tilbake til innsettelsesermonien 12. mai. Det var masser av folk. Seremonien skjedde på flystripa på Kololo Hill. Kanonsalutt og to libyske MIG-jagere som raste over byen.

Museveni vant en overlegen seier i valget, og sjøl om det var tendenser til fusk og fanteri i distriktene, var det enighet blant de internasjonale observatørene om Musevenis seier. Jeg veit ikke om det blant observatørene også var amerikanere som hadde sin egen Florida-opptelling i friskt minne? Museveni lovet at dette var hans siste presidentperiode, mens Gadaffi tvert imot oppfordret han til aldri å gå av «let Museveni rule forever», var hans appell.

Torstein og jeg var nå kommet til Uganda for å følge med i oppstarten av skolebygget i Kiralamba, landsbyen vi valgte ut for to år siden som vår nye prosjektlandsby i Nakasongola distriktet. I Walukunyu er vi nå ferdig med våre byggeprosjekter etter 5 årsplanen. Det som står igjen er å følge opp «community development»,- organisering, kursing og stipendiater.

I Kiralamba starta vi ifjor med vannboring, og nå står to pumper klare som gir livgivende vann til landsbyen. Den ene like ved hvor skolebygget bygges. Disse var borra av Waterwell, ved Peter Bateman arbeidsgiveren til Fred Isingoma, vår koordinator. De var av en annen type enn pumpene i Walukunyu, som er bygd etter løftestangprinsippet, og mer utsatt for skader. Disse var bygget som skruer, som skrur vannet opp. Etter sigende meget driftsikre.

Vår eminente byggmester Emmanuel lå allerede langt foran programmet da vi kom til Kiralamba. På den ene langveggen og de to kortveggene hadde han allerede bygget seg opp til vindushøyde. Og vi som trudde vi skulle være med å legge grunnsteinen.

Det var ikke bare de fem lønnede læreguttene som jobba på bygget. Flere av landsbybeboerne stilte opp på dugnad.

Noen hundre meter bortenfor skolebygget så vi en stor røyksøyle, og gikk etter den. Det var flere mursteinsmiler der, men særlig en stor en. Det så ut som helvetes forgård, med et bygg på tre, fire meter, med tre ildåpninger og svære furutrær i full flamme i alle disse. Dette var etter vår avtale med landsbyen, deres egeninnsats i prosjektet. De skulle levere murstein. Chairwoman for mursteinsbrenningen var Ms. Florence Nanyonjo.

Like ved siden av den store milen brant et pent lite bål med en tynn røyksøyle. På spørsmål om hva det var godt for, svarte Florence at det var for å holde regnet borte mens de brant murstein. Og det fungerte, det regna ikke så lenge de holdt på, og det varte en to tre døgn, dag og natt. Det blei innkalt til møte igjen, da vi var i Kiralamba. Det varte og det rakk før alle hadde kommet seg på plass. Det skulle være LC1 (Local council chairman) den lokale høvdingen, det var LC2, høvdingen for parishen («kirkesognet»), kvinnerepresentantene, ungdomsrepresentantene, og den alminnelige befolkning.

Så det blei som vanlig mange og lange taler. Torstein var litt sliten, så jeg holdt vår hilsningstale. Da jeg nevnte at gutten var 68 år, var det flere annerkjennene kommentarer rundt i forsamlingen. Men en blind gubbe på første rad, reiste seg og sa; jeg er 102 år gammel. Det blei straks en livlig diskusjon rundt han, og det blei tolka til at han kunne jo ikke si sitt nøyaktige fødselstidspunkt, men fra de begivenheter han husket, måtte alderen være sånn. (Gjennomsnittsalderen i Uganda var for noen år siden 45 år. Nå er den langt lavere p.g.a. AIDS)

En ung mann i forsamlingen reiste seg å spurte om hvorfor vi bare ga kurs og aktivitetstilbud til kvinnene? Til det svarte jeg at vi jo hadde gitt 5 gutter anledning til å være læregutter i bygningsfaget. Det jeg ikke sa, var at det er kvinnene som er samfunnets ryggrad i Afrika. Det er de som holder familien samlet, de produserer mat, henter vann, står for småindustri og handel, og sparer penger, som mennene ofte drikker opp. Det er kvinnen som bærer Afrika på sitt hode.

Når vi så kommer opp til Walukunyu igjen, er det nettopp for å møte kvinnegruppa. Men før så skjer, må vi ta en runde for å sjekke arbeidet som er gjort i landsbyen: 2 skolebygninger som huser 576 elever. En dobbel lærerbolig. Helsestasjon, stor som et hospital med 2 doble betjeningsboliger. Latriner til skole, helsestasjon og boligene. Vanntank til helsestasjonen, og en minnelund for Arnulf, som er beplantet med etparogtjue trær. De var igang med å gjerde den inn. 2 vannpumper, hvorav den ene nå trengte reparasjon.

Alt bygd i løpet av den første femårsperiode, til en total kostnad på under 1.7 mill. kroner

Vi hadde med noen gaver. Uniformer til helsepersonellet, gitt av Gaustad sykehus, og fotballtrøyer til et skolelag, gitt av Skogskolonien Roland.

Skolen hadde sommerferie, men kvinnegruppa møtte opp. De ga oss en rapport over aktivitetene som var mangfoldige, blant annet honningproduksjon. Vi fikk med oss honning, som vi overleverte til ambassadøren. Men den viktigste saken vi diskuterte var «Kufondet» – lånekassa som var på 900 000 Ugandashilling, ca. kr. 4500.-

Det starta opprinnelig for to år siden, da et par av Ugandavennene beslutta å donere penger til kvinnegruppa for kjøp av kuer. Det var dengang 600 000 Ugandashilling, og det blei lagd en skriftlig avtale om at denne summen skulle tilbakebetales til fondet uten renter i løpet av to år, med det formål at pengene så igjen skulle lånes ut til næringsvirksomhet. Ifjor kom det så til en ny donor, og fondet kom opp i 900 000 U.sh. De tre kuene har nå blitt til åtte kyr, og en av oksekalvene heter Tor, og han er ikke slakta enda.

Kvinnene har hittil tilbakebetalt 450 000 U.sh. til fondet. De tar i tillegg en liten avgift fra familiene som henter vann fra pumpene.

I møtet med kvinnegruppa denne gangen gikk diskusjonen rundt fondets anvendelighet og innbetalingstakten.

Det blei lufta mange ønsker. Nye kukjøp var et av dem, kjøp av landbruksredskaper og tøy til symaskinene som tidligere var gitt fra Ugandavenner, var andre forslag.

Etter grundige diskusjoner, og konsultasjoner, blei vårt forslag til kvinnegruppa og prosjektkomiteen; at det ikke nå var aktuelt med større innkjøp, som f.eks. kukjøp, før hele beløpet på 900 000 U.sh. var innbetalt til fondet.

Imidlertid fant vi det rimelig at de kunne gå til innkjøp av en rull med tøy til ca. 65 000 U.sh. Av denne ville jentene kunne sy skoleuniformer til ungene, og få solgt dem for ca. 125 000 U.sh. Dette vil bidra til raskere nedbetaling av lånet.

I samtaler jeg hadde med ambassadeansatte og andre norske bistandsarbeidere, ga flere uttrykk for at de var imponert over dette fondet og innbetalingene på det.

Det blei trukket sammenlikninger med den berømte «fattigbanken» Grameen Bank, som nettopp har spesialisert seg på å gi smålån til de fattige, riktignok mot en beskjeden rente. Vårt «Kufond» er rentefritt. I det små tenker jeg at vi har kommet et skritt lenger, og at vi i samarbeid med NORAD, kan bygge videre ut denne ordningen. Det vil riktignok kreve noe kontroll, men i det lille prosjektet vårt fungerer vår utmerkede koordinator Fred Isingoma som kontrollinstans.

Han har også ansvaret for å følge opp stipendene til skoleelevene som tar videregående utdannelse. Dette er det også enkeltmedlemmer i vår forening som gir, og har forpliktet seg i forhold til.

Til høsten flytter prosjektmedlem Cato til Uganda, som «visiting professor» i arkitektur ved Makerere University. Han vil bli vår stedlige prosjektmedlem, og vil vel kunne assistere Fred endel i dette arbeidet.

I Kampala besøkte vi som vanlig YWCA og Ms.Joyce F. Mungherera, som jeg hadde felles erfaringer med fra 1963, da jeg jobbet med gatebarn i Kampala i regi av YMCA. Vi hadde en samtale med henne om hva slags prioriteringer vi skulle gjøre i forhold til utviklingsarbeid i landsbyene. Hun var kritisk til finansiering av flere kuer nå. Ku-hold, mente hun var for risikobetont for de fattige, p.g.a. mye sykdommer og dyre vetrinærutgifter. Derimot var grønnsakdyrking med komposterings-opplæring veien å gå for de fattige landsbybeboerne. – Kjøp inn redskaper, hakker og spader, og gi opplæring i kompostering, Det er veien å gå for å dekke matbehovet, sa hun.

Uganda er et land av småbrukere. Landet var et protektorat, ikke noen koloni, og derfor blei aldri hvite settlere tillatt å eie land, slik som i Kenya.

Når vi flyr over Uganda, særlig den sørlige delen, ser landet ut som et lappeteppe, små åkerlapper tett i tett, i motsetning til Kenya, hvor de store åkrene brer seg milevis utover, som et resultat av hvite settleres storbruksdrift, og fordrivelsen av de opprinnelige stammesmåbruk.

Selv om uganderne kan jordbruk, det vil igjen si kvinnene, for det er de som driver det,- så er det fortsatt mye å lære om bedre utnyttelse av jorda.

I Kampala deltok vi på den tradisjonelle 17.maifesten hos ambassadøren. Mange nye og noen gamle venner dukket opp.

Feststemningen blei noe dempa da statssekretæren i Innenriksdepartementet, som holdt festtalen, plutselig kom med et angrep på vår ambassadør, som han mente blandet seg inn i landets interne saker. I dette tilfelle dreide det seg om at ambassadør Arild Øyen hadde kommet med kritiske bemerkninger i forhold til noen henrettelser. Uganda må stille i klasse med usiviliserte stater som USA og Kina, som fortsatt praktiserer dødsstraff.

Jeg oppfatta dette utspillet som et markeringsbehov hos statssekretæren. Dagen før hadde president Museveni gått hardt ut mot «giverlandene» som forsøkte å dirigere Ugandas politikk. Dette gikk på den kritikk han hadde fått for sitt krigseventyr i Congo. Det var vel særlig representanter fra Irland og Danmark som hadde målført denne. Vår ambassadør hadde også gjort seg til talsmann for denne kritikken, som jeg skal komme tilbake til.

Ugandas militæreventyr i Congo har jeg vært inne på i tidligere reisebrev. I begynnelsen var det vel et reelt behov for å sikre Ugandas grenser mot vest, mot opprør og terrorisme i Ruwenzororiområdet (jmf massakren i Bwindi). Det var naturligvis også et sterkt motiv å gi støtte til frigjøringsbevegelsen mot Kabila.

Men etterhvert har jeg fått inntrykk av at det skjer en gigantisk utbytting av Congos rike mineralverdier. Særlig har Musevenis bror, Salim Saleh vært utpekt som en av de store utbytterne. Nå har FNs sikkerhetsråd reagert, og utpekt en kommisjon, som etter 6 måneders arbeid har konkludert med at senioroffiserer fra Rwanda og Uganda har vært ansvarlige for utplyndringa av Congo. Uganda har også sjøl oppnevnt en undersøkelseskommisjon. Samtidig har en delegasjon reist til FN for å forsvare seg mot anklagene.

Før vi reiste hjem fikk vi en samtale med ambassadør Arild Øyen. Han skal snart reise hjem etter 4 år i Uganda, og overlater ambassadørposten til Tore Gjøs i november.

Han var stolt over at begge de to engelskspråklige avisen The Vision og The Monitor hadde et stort Norgesbilag 17.mai, og at det var inngått en avtale mellom Uganda og Norge om å angripe fattigdommen. Poverty Eradiction Action Plan (PEAP) tar sikte på å redusere fattigdommen til 10% innen 2020. Planen går nå i første omgang fra 2001 – 2005.

Øyen har etter mitt inntrykk et nært og vennskapelig forhold til president Museveni.

Han ga oss et lite inntrykk av samtalene de hadde hatt sammen. Særlig på to områder var det uenighet. Krigen i Congo, og spørsmålet om flerpartivalg.

I spørsmålet om Congo, hadde Museveni gitt uttrykk for at han godt kunne trekke seg ut.

Men på spørsmålet om flerpartivalg, sto han fast. Som jeg tidligere har nevnt i reisebrev nr. 2, har Museveni innført et 0-partisystem. Hver mann og kvinne stiller til valg på sine «merits» ­ sine egne fortjenester. Kvinner, ungdom, handikappede er sikret plasser. Museveni mener det er partisystemet som var roten til alt ondt i Uganda. Partiene blei danna etter stammegrensene og førte bare til økte konflikter. På dette område ville han ikke vike en tøddel.

Vi får se, kanskje er det Musevenis 0-partisystem som er det mest demokratiske i Uganda for tida, slik som det var i Norge i perioden 1814 til 1884, da vi også hadde et 0-partisystem. Det var helt i overensstemmelse med Norges grunnlov. Musevenis fremste utfordrer til presidentvervet kom også fra hans egen «the Movement», og valgene er noe befolkningen deltar i med liv og lyst.

Vi kom midt opp i nominasjonsprosessen til parlamentsvalget. I Kampala kjørte kandidatene gjennom gatene i lange prosesjoner, med biler, busser og mopeder. Tuting og hurraing og vifting med flagg. I Nakasongola distriktsenter var det oppstart til et valgmøte da vi kom dit. Opptog med guttemusikken og larm og leven, men av det vennlige slaget.

Fra de storpolitiske sakene dreide ambassadør Arild Øyen samtalen inn på et annet felt som opptok han. Som gammel NORAD-mann, og en som tydeligvis i guttedagene hadde tilbrakt mye tid i skog og natur, var han opptatt av skog og brenne.

Det som de fleste nordmenn veit enten de er fra landet, eller har hytte utafor byen, er at veden må tørkes før den skal brenne. Øyen fortalte oss at 70% av energien i våt ved går med til å tørke den før brenselsverdien kan utnytte fullt ut.

Jeg hadde ikke tenkt over denne problemstillingen, men det er helt riktig at jeg aldri har sett noen vedstabel under skjul i Uganda ( man kan jo ikke alltid stole på at regngudene blir tilfredsstilt ved et lite regnbål som i Kiralamba)

-Skulle jeg gå over i historien som den ambassadøren som lærte afrikanerne å tørke ved, spurte Øyen.

­ Nei, dette er noe for dere som er i nærkontakt med landsbybefolkningen. Han fortalte om sin erfaring med Paal Wendelbos geniale lille ovn som fikk navnet ³Peko Pe² d.vs. ³som løser våre problemer². (se reisebrev nr.2 og 3) Øyen var veldig begeistra for denne ovnen, og mente at vi burde satse mye mer på å prøve den ut i landsbyene.

Etter å ha tenkt igjennom disse spørsmålene, er jeg helt enig med Øyen. Vi bør gå aktivt inn i opplæringsprogram på å tørke ved, og vi må sørge for å få produsert flere Peko Pe-er til opplæring og bruk. Det er idag alt for lite trær i disse områdene, samtidig som det felles en masse, både til husholdningen, til musrsteinbrenning og til trekullbrenning. Dette er en trend som må snus, og kanskje kan vi bidra litt til dette, som avtroppende ambassadør Arild Øyen foreslo.

I denne sammenheng er det viktig å nevne at ved vårt besøk på YWCA fikk vi med oss noen brennebriketter. Disse var laget av tørket og presset søppel, en genial ide, hvor man løser søppelproblemet og brenneproblemet i ett.

Torstein var interessert i å få målt brennverdien på disse brikettene her hjemme.

AIDS informasjonssenteret i Kampala måtte vi også innom. Dessverre traff vi ikke min gamle venninne Josephine K. Kalule, men fikk snakket litt med hennes kollega Carol. Hun fikk også overlevert en liten gave: Kondomer gitt av Prostitusjonsprosjektet i Oslo.

Det hevdes nå fra flere at det ser ut til at det er større spredning av HIV på landsbygda enn blant de prostituerte i byene, dette fordi de siste er blitt flinkere til å bruke kondomer.

Jeg beklaget at vi ikke hadde vært istand til å følge opp det forslaget som informasjonssenteret for to år siden hadde kommet med til oss. At de skulle sende en dramagruppe til Walukunyu, for å lage AIDS-forestillinger. Transportutgiftene skulle vi dekke. Dette forslaget blei ikke vedtatt i prosjektkomiteen.

Carol kom opp med et nytt forslag til oss, som ville bli økonomisk rimeligere. Det finnes HIV-positivgrupper rundt i hele landet som også driver med drama og undervisning, og i Nakasongola var det en slik. Dette bør følges opp, for nå drives det vel knapt noe AIDS-arbeid i Uganda for NORADmidler, etter at Redd Barna la ned sitt prosjekt i 1997 (se reisebrev. nr.4).

I Nakasongola distriktsenter traff vi dessverre ikke District Chairman Chris Bagonza, men hans nestformann Mr. Nkoyoyo. Som avslutning på samtalen sa han;­ «You are not the Norwegian Friends of Uganda, you are the Norwegian Friends of Nakasongola.»

Hjemover, reiste vår koordinator Fred Isingoma med oss. Prosjektgruppa hadde vedtatt å bruke en prosjektreise for å invitere Fred til et opphold i Norge. Han har vært vår koordinator i 6 år, og gjort en utmerket jobb.

Han hadde aldri vært i Europa, og i løpet av 14 dager skulle han flytte rundt til oss i prosjektgruppa, besøke Vesterskaun skole som er vennskapskole til Walukunyu skole, besøke NORAD, og være med på foreningens grillfest, og mye mer.

Han var med meg ut på hytta mi på Roland i Østmarka i pinsehelga, og fikk oppleve en skikkelig skautur. Til stor skuffelse for Fred, så vi ingen elg, sjøl om elglorten lå i en haug bare 15 meter fra hyttedøra.

Dette er en hyttekoloni, og da vi passerte en samling hytteeiere ved kiosken, var det mange som hilste meg. Fred sa da ­» this is just like when I come home to my village, after som time away.»

Det er nok sånn det er, Roland er min landsby.

Etter en uke sendte Fred kort hjem: Norway is different, but OK !

Uka etter pinse havna Uganda i en lite flatterende avisannonse fra Amnesty International sammen med 15 andre land, over land som brøyt menneskerettighetene. Navn og adresse på de respektive lands konsuler var oppgitt, for at protester skulle sendes dem.

Prosjektkomitemedlem Jakob som er Ugandas konsul i Norge, har kanskje fått tilsendt brev? Jeg vil håpe at han sender disse og Amnesty Internasjonals synspunkter over til Ugandas myndigheter.

Tor Foss.