I 1994-95 fant foreningens styre ut at tiden var inne for et mer aktivt engasjement i Uganda. Venner av Uganda hadde i alle år satt til side noe midler fra medlemskontigenten. Medlemmenes varierte fagkunnskap, kjennskap til landet og engasjement utgjorde en viktig ressurs. Etter samtaler med Ms. Edith Sempala, den daværende ugandiske ambassadør for de nordiske land, ble det bestemt at foreningen skulle innlede samarbeide med landsbyen Walukunyu i Luwerodistriktet. Blant de faktorer som gjorde at valget falt på Walukunyu var at Luwero ble særlig hardt rammet under borgerkrigen, og at landsbyen kunne nåes relativt raskt fra Kampala. Viktigst var det likevel at landsbyen trengte stimulans for å komme ut av den apati som preget mange som følge av den vanskelige situasjon de levet under.
En prosjektkomité ble etablert i Walukunyu og en i VaU. Fra landsbyen var ønskene mange; bedre vannforsyning, skolebygg, helsestasjon, hjelp til oppstart av næringsvirksomhet, voksenopplæring – listen var lang.
Kvinnegruppen i Walukunyu. Kvinnenes styrke er vår inspirasjon!
To prinsipper ble lagt til grunn for samarbeidet mellom VaU og Walukunyu.
- Det er beboerene i Walukunyu som selv skal utvikle sin landsby ved at man bidrar med arbeidskraft og idéer.
- VaU skal ikke påta seg ansvar for driften av det som bygges opp.
VaUs bidrag har vært penger til innkjøp av nødvendige materialer og til å dekke kostnader til faglig assistanse. Videre har VaUs prosjektgruppe vært rådgivere og diskusjonspartnere vis á vis landsbyens prosjektgruppe under prosessen samt etablert nødvendig kontakt med myndigheter og andre viktige instanser.
I løpet av årene siden har mye skjedd. Brønner er boret og vedlikehold av de manuelle pumpene dekkes av en liten avgift som landsbyens kvinnekomite administrerer. En skolebygning er oppført, mens flere kommer til. Latriner er gravet. Helsestasjon med personalboliger er på plass. Landsbybefolkningen har bidratt med produksjon av murstein og annet arbeid, mens VaU har bidratt med nødvendige innkjøp og lønning av byggmester. Han har for øvrig hatt hjelp og nytte av fem læregutter fra landsbyen som etterhvert får kompetanse til selv å bygge.
VaU har i hele prosjektfasen hatt et samarbeide med de regionale skole- og helsemyndigheter som har tatt ansvar for driften av skolen og helsestasjonen. Skolen i Walukunyo har også fått sin vennskapskole i Norge, Vesterskaun skole i Sørum, hvor barna begge steder lærer hverandre å kjenne gjennom brevskriving og undervisning. I samarbeid med det ugandiske KFUK er voksenopplæring for landsbyens kvinner igangsatt. Mange deltar med stor iver og lese- og skriveferdigheter utvikles.
I første halvår i år 2000 ble 890 "out-patients" behandlet, man hadde14 fødsler og mødrekontroll av 83 blivende mødre på helsestasjonen i Walukunyu
Næringsvirksomhet, eller hjelp til selvhjelp, er noe som Walukunyus kvinnegruppe har ivret for. Tre symaskiner gir inntekter, mens de 10 bikubene gir endel utbytte avhengig av sesongen. Kuene «Dagros» (eller Dogras som hun kalles lokalt) og «Litago» som er kjøpt av kvinnegruppen for penger de har lånt av velvillige VaU-medlemmer, har fått kalver, og er et viktig fokus for kvinnene.
Det er med stor glede VaU ser at vårt prosjekt engasjerer mange av Walukunyus innbyggere og at livsbetingelsene på avgjørende områder er vesentlig forbedret.
NORAD har bidratt med midler til prosjektet, utover den egenandel VaU har fremskaffet. Rotary i Mo i Rana og internasjonalt har også støttet. Men uten den innsats og de bidrag som er gitt av enkeltmedlemmer i VaU ville intet ha skjedd. Foreningen ser mange muligheter for videre fortsatt innsats i Uganda. Og vi vet hvordan små midler kan gi store gevinster i form av et forbedret liv for landsbybefolkningen. Men de virkelige heltene i denne fortellingen er befolkningen i Walukunyo som gjennom egen innsats virkelig har fått igang en positiv utvikling der apati og trøstesløshet rådet.
Når Venner av Uganda nå satser på nye år med prosjektaktivitet i Uganda er det i trygg forvisning om at vårt første prosjekt er vel i havn. Vi vil opprettholde kontakten med Walukunyu selv om vårt hovedfokus nå er rettet mot landsbyen Kiralamba.
Skolen i Kiralamba var overfylt og uhygienisk
Høsten i år 2000 borret vi etter vann i Kiralamba. Det første hullet oppfylte ikke spesifikasjonene vedrørende mengden vann pr. time, så en ny brønn måtte bores. Aldri så galt… Kiralamba har nå to vannposter, og den ene kan dedikeres til skolens behov. Selv denne. som gir minst, gir mer enn nok rent vann til å dekke elevenes behov.
Under prosjektbesøk i mai 2001 kunne leder for prosjektkomitéen Torstein Herfjord og Tor Foss konstatere at murstein var lagt opp til vindusnivå (se Tor Foss´ reisebrev nr. 6). Siden har vi fått beskjed om at taket har kommet på. Kombinasjonen med byggmester Emmanuels kompetanse, læreguttenes arbeidsiver og dugnadsånden i Kiralamba gjør at byggeriene går raskere enn noen planer kunne forutse!
Tusenvis av murstein er laget til skolene og helsestasjonene i Walukunyu og Kiralamba. De formes av jord og vann og brennes i store miler.