Moses Isegawa: Abessinske krøniker. Aschehoug 2000
Afrikansk litteratur skuffer nesten aldri, det virkelig sørgelige har vært at lite har vært skrevet og utgitt i Afrika. Fortellertradisjonene er levende og historiene så mange. De trenger bare sine kronikører.
Under mitt opphold i Uganda i 1991 hunget jeg etter litterært påfyll, og fant en pusher i Luwum St. Han hadde noen få bøker i sine hyller, alle brukte og mange nesten lest i filler. Pensumbøker for skolene utgjorde hovedvekten i utvalget, men skjønnlitteratur fantes også. En paperback med tre Ibsenskuespill var en skatt, men å bli introdusert til den afrikanske litteratur ble en åpenbaring. Den har en egen stemning — en stil og rytme som det kan ta tid å bli fortrolig med og sette pris på. Chinua Achebe fra Nigeria er pioneren innenfor det vi kan kalle den moderne afrikanske romanen. Hans bøker «Things fall apart» og «No longer at ease» har vært pensumbøker for generasjoner av afrikansk skoleungdom, og de beskriver rivninger og konflikter som oppstår i møtet mellom tradisjonelt landsbyliv og den såkalte moderne verden. Ngugi Wa Thiong´o fra Kenya er i flere av sine bøker opptatt av den urett og vold folket har måttet tåle, under kolonimakten og senere under de nye herskere. Ben Okris bøker er tidvis løftet ut av den konkrete afrikanske hverdagen, og tilfører den afrikanske romantradisjonen internasjonale og universelle dimensjoner. Wole Soyinka fikk nobelprisen, flere afrikanere burde stå for tur. (Jeg synes J.M. Coetzee burde få den, men han oppfyller vel neppe «ekte innfødt afrikaner» kriteriet.) Den eneste ugandesiske forfatter jeg kom over var Robert Serumaga som i boken «Return of the Shadows» beskriver en manns bravader under og etter et militærkupp… Skrevet i 1969 gav den forutanelser om hendelser som skulle komme.
Andre ugandiske litterære stemmer har jeg savnet. Inntil nå. Moses Isegawa har med sin bok «Abessinske krøniker» gitt oss en ekte ugandisk klassiker. Bokens forteller Mugezi vokser opp på landsbygda nord for Kampala. Vi blir kjent med hans slektninger, bestemoren som er tradisjonell fødselshjelper, bestefar som er klanleder, mor som er frafallen nonne, far som fikk navnet Serenity fordi han så uforanderlig og godmodig ut som barn. Vi blir kjent med landsbyen og dens folk. Vi følger Mugezi til byen, på skole og presteseminar, i arbeid som spritprodusent og korrupt statsansatt. Nasjonale begivenheter som untakstilstanden i 1966, kuppet i 1971, krigen i 1979 og frem mot 1986 griper inn i det daglige livet, om enn kanskje ikke alltid som forventet. Skildringen av hvordan sykdommen «Tynn» (Slim eller AIDS) nærmest utraderer grener av slekten er vond lesning.
Mugezi har et skjevt blikk til sine omgivelser og skildrer menneskene rundt seg med kynisme og klarsyn. Han viser oss en verden uten helter, der svik og sleiphet betaler seg. Kanskje betyr navnet «seeren» (to gaze, med prefikset -mu); den som ser verden for hva den er? I hvilken grad boken er selvbiografisk vet vi ikke. Men den tidsmessige kronologi, inklusive emigrasjonen til Nederland, gir inntrykk av at mye av det som skildres er selvopplevet. Om han har tatt kristianiabohemens credo: «Du skal skrive ditt liv» på alvor, eller om boken er «godt funnet på» skal jeg ikke ta stilling til. Boken er så levende i sine bilder og så medrivende i sine mange fortellinger at jeg gripes og forføres.
Hvordan lesere som ikke kjenner Ugandas nære historie henger med i beskrivelsen av alle politiske omveltninger kan jeg vanskelig vite. Boken har i alle fall fått stor oppmerksomhet internasjonalt. I følge bokomslaget sammenlignes Moses Isegawa med størrelser som Rushdie og Márques. Er det fordi hans bok så åpenbart kommer fra en annen fortellertradisjon enn den vesteuropeiske mon tro? Jeg er i alle fall spent på neste bok. Den vil vise om det er materialet som er rikt og gripende eller om Isegawas fortellerstemme er unik.
Tittelen «Abessinske krøniker» stusset jeg lenge over. Er ikke Abessinia Etiopia? Isegawa gir oss forklaringen. På engelsk er «abyss» avgrunn. Fortellinger fra avgrunnen, altså.
Boken er skrevet på engelsk, men ble først utgitt på nederlandsk i 1998. Mitt eksemplar er på norsk, oversatt fra nederlandsk og dét er en svakhet. Stadig stusser man over språklige valg, som når Mugezis mor gis navnet «hengelås» og UPC blir Ugandas folkeparti. Vaskeseddelen er skrevet av en som neppe har lest boken. Aschehoug har rett og slett slurvet med sin utgivelse. Derfor blir min oppfordring: Les boken — men les den i engelsk utgave.
Carl Emil