Når noen gjør en reise, så har han noe å fortelle. For eksempel om hvordan lærere og elever i Walukunyu har hatt tid og overskudd til å plante blomster foran de to skolebygningene. Eller om kvinnene i Kiralamba, som har gitt sin egen organisasjon navnet Tusubira Women¹s Group («Tusubira» betyr håp). Eller om møtet med unge Annet Mukaminini, som er i gang med sitt økonomistudium og sånn sett representerer håpet for det framtidige Uganda. For ikke å snakke om undertegnedes kanskje største opplevelse under reisen: møtet med en nybakt mor og hennes nyfødte (alder: to timer!) barn på fødeavdelingen på helsesenteret i Walukunyu. Og selvsagt om all tiden vi tilbrakte sammen med VaUs «stedlige representant» i Kampala, Cato, nå også med betegnelsen professor Lund.

WALUKUNYU velger jeg allikevel å begynne med. Og Walukunyu Primary School, som er den direkte årsaken til min egen tilknytning til og engasjement i VaU. Gjennom sju år har Vesterskaun skole («min» skole) i Sørum og WPS i Uganda vært vennskapsskoler, med utveksling av brev og små gaver mellom elever så vel som lærere. Første gang jeg besøkte Walukunyu var for snart fire år siden; den gangen var det bare én skolebygning (og ingen blomster foran), 220 elever og en stab på 10 lærere. Byggingen av helsesenteret var langt fra fullført, personalboliger var fortsatt bare på tegnebrettetŠ og mesteparten var i det hele tatt litt sånn «på skeive».

Og nå: to skolebygninger, med klasserom til alle de åtte klassene, de 130 elevene i første klasse er nemlig delt i to grupper, dvs. at det opereres med et såkalt delingstall på 65 elever (for sammenlikningens skyld: her i landet er delingstallet for første klasse på 19 elever); i løpet av skoleåret 2002 vil det totale elevtallet passere 500(!); fortsatt er lærerstaben på 10, men siden forrige besøk var det kommet noen yngre lærere med et engasjement og en entusiasme som jeg håper de vil bli gitt muligheten til å ta vare på; helsesenteret er fullt utbygd og blir tatt godt vare på ( – fødestua er visstnok den «dårligst besøkte» avdelingen, fortsatt foretrekker de fleste å føde hjemme, men som jordmoren sa til meg: kvinnene kommer jevnlig til kontroll under hele svangerskapet, og dét er det viktigste!); og personalboligene til lærere så vel som helsearbeidere er på plass, de ligger der nærmest som små rekkehus i landskapet.

I det hele tatt: selv om VaU har kuttet den direkte støtten og bistanden, er Walukunyu langt fra noe forlatt barn hjelpeløst overlatt til seg selv; tvert i mot framstår Walukunyu i dag som et veldrevet og velfungerende lokalsamfunn. Til-og-med med blomsterplanting på timeplanen.

OG KIRALAMBA ER PÅ GOD VEI MOT DET SAMME. Å komme til Kiralamba var som å komme til Walukunyu for fire år siden: skolebygningen er reist (men inventaret manglet); helsesenteret er ­ i likhet med personalboliger ­ fortsatt på professor(!) Lunds tegne-brett; men produksjonen av murstein er i rute, og bygningsarbeidet blir ledet med myndig blikk og kyndig hånd av Emmanuel II. Og kvinnegruppa «Håpet», som under veiledning av lærere fra KFUK, er godt i gang med sitt Home Improvement Programme. Ambisjonene til Kiralamba-kvinnene er det ingen ting i veien med: gjennom lånegaranti fra VaU ønsker de nå å gå til innkjøp av to symaskiner, to kuer og tre-fire griserŠ sånn til å begynne med (den første «ønske-listen» kvinnegruppa presenterte lød på det tredoble av så vel symaskiner som griser og kuer). To ganger under prosjektreisen besøkte vi Kiralamba; den siste gangen ble det avholdt landsbymøte med et titalls taler, ­ også undertegnede måtte, etter oppfordring fra møteleder (og et sikkert velment dytt i ryggen fra Liv), holde et gjennomført improvisert innlegg på slutten av møtet. Før det hadde takksigelsene, velsignelsene ­ og ikke minst: ønskene ­ kommet på rekke og rad. Mest munterhet vakte imidlertid et innlegg fra en av de yngre mannlige lærerne, da han foreslo å opprette en Men¹s Group i Kiralamba.

For øvrig var «the latrine pit» i tilknytning til skolebygningen egnet til å vekke skrekkblandet beundring: et hull i bakken 7-8 meter langt, knapt 1 meter bredt Š og 14 meter dypt! Gravd ut for hånd!

Det skal bli svært spennende å følge prosjektet i Kiralamba videre. Så langt ser det meste lovende ut, og vi dro fra Kiralamba med et inntrykk av en lokalbefolkning som både kunne og ville.

«NEW VISION» OG «THE MONITOR» var et daglig «must» under frokosten på Speke Hotell. Under vårt korte opphold var den saken som ble viet størst oppmerksomhet, spørsmålet om innføringen av et flerparti-system i Uganda. Ellers var det kanskje de mindre notisene som vakte vår oppmerksomhet:

• Rektorer(!) som stakk av med lærernes lønnsutbetalinger.
• Eller de daglige innleggene for bekjempelsen av HIV/AIDS (som det første landet i Afrika har Uganda nå klart å snu trenden og opplever en nedgang i antall HIV/AIDS-tilfeller).
• Eller alle de leserinnlegg som understreket betydningen av utdanning, fra grunnskole- og opp til universitetsnivå.
• Eller annonsene med uthenging (med så vel foto som fullt navn og adresse) av «utro tjenere» i næringsliv og statsadministrasjon.
• Eller dette vesle innlegget fra en 14 år gammel skolejente i «New Vision»s ukentlige vedlegg «Young Talk»: There is a teacher who always demands for sex from me. I always tell him that I¹m too young for sex. I also tell him that I want to complete my studies first. Please advise me!»

KVINNENE I UGANDA er de som gjør størst inntrykk på en annengangs besøkende rektor fra Sørum. Derfor er det siste avisinnlegget ovenfor ikke bare vondt og deprimerende; det sier nemlig samtidig noe om unge jenters mot og vilje til å hevde rettigheter som vi tar som en selvfølge: retten til å bestemme over sin egen kropp, retten til utdanning og ikke minst: retten til å få sitt egenverd bekreftetŠ og ikke avkreftet.

Således ligger det kanskje noe både dypt symbolsk og høyst reelt i navnet til kvinnegruppa i Kiralamba: TUSUBIRA!

Per Jansen