av Harald Julsrud

Bakgrunn.

Jeg har vært i Uganda bare tre ganger med nesten 20 års mellomrom. Første gang var med Fredskorpset 1963-65. Da var mange briter fortsatt på plass i statsadministrasjonen og ellers. Og der hersket stort sett ordnede forhold. Som de fleste, blei jeg veldig fascinert av dette varierte og vakre landet.

Så var jeg tilbake i begynnelsen av 1989 for å ta en ny fjelltur i Rwenzori. Alt ved ankomsten til Entebbe blei vi minnet om den vanskelige tida landet nyss hadde vært gjennom. Ved sida av rullebanen sto fortsatt vraket av et fly israelske kommandosoldater hadde skutt i filler da de befridde de jødiske gisler Amin hadde tatt.

Ellers blei fjellturen usedvanlig vellykket ; vi hadde bare én regnskur de to ukene vi var i Rwenzori. Det tror jeg må være en uslåelig rekord, og vi besteg alle 5 toppene over 4800m..

Sjøl om Museveni hadde fått til fred og brukbar kontroll, bar landet fortsatt preg av foregående vanstyre og borgerkrig. Flere bygg i Kampala sentrum hadde skuddskader, og på Speke Hotel hvor vi overnattet, lå 2.etasje fortsatt i ruiner. Vi blei advart mot å kjøre til Kasese; ikke bare fordi vegen var veldig dårlig, men også pga. faren for landevegsrøvere.

Videre hadde Museveni fastsatt en kurs for shillingen som var helt urealistisk, og førte til at man på det svarte marked fikk over det dobbelte for dollaren enn den offisielle kursen ville gitt. Heldigvis innså han fort at skulle Uganda kunne eksportere noe overhode, måtte kursen slippes fri. Ellers var det stor optimisme å spore blant folket.

Da kona og jeg dro tilbake nå i desember 2008, var jeg derfor ganske spent og forberedt på at jeg nok kunne bli skuffet. Årene som ligger imellom har jeg besøkt og jobbet i nesten alle landa i Øst- og Sør-Afrika så jeg har litt å sammenlikne med.

Sørvestover.

Mens vi var i Kampala bodde vi hos Steven Tamale Haveland. Han ordnet også med gorilla-tillatelser og leiebiler med og uten sjåfør for oss.

Først dro vi til Bwindi med sjåfør. Hovedvegen Masaka-Kabale var i mye dårligere forfatning enn ventet. Det kan sikkert sis mye stygt om Museveni, men at han har favorisert heimbygda si når det gjelder vegvedlikehold, kan han ikke beskyldes for. Én ting til skal han ha: Sjøl om han er fra overklassen i Ankole (halvt muhima og halvt mtutsi ?) så gikk han ikke inn for å gjeninnføre kongedømmet i Ankole ! Slike småkongedømmer er jo en anakronisme i et moderne demokrati, og noe som iallfall Uganda  har dårlig råd til. Nok om det.

Besøket hos fjellgorillaene i Bwindi-skogen blei en virkelig stor opplevelse. Vår turistgjeng var bare på 5 personer mot normalt 7. Vi fant gorillaene ganske raskt; det virket som de nærmest lå og ventet på oss. En av flere regler vi blei innprentet før avgang , var at vi ikke måtte gå nærmere gorillaene enn 7 meter. Men den regelen hadde gorillaene ikke lært! Brått bestemte 3 av gorilladamene at de ville forflytte seg og kom da rett forbi meg som sto sist i turistgjengen. De to første dro meg i låret og ville ha meg med, mens den siste ga meg en klask som om hun ville være kvitt meg. (Vel, å ha draget på to av tre — er jo ikke så verst ?)

Men så bestemte silver-backen seg for å slå følge. Da blei jeg litt bleik, men heldigvis tok han en liten omveg og holdt en 3-meters fotogen avstand.

Ved Bwindi besøkte vi også en gruppe Batwa, som presenteres som pygmeer. I 1991 blei de «overtalt» av myndighetene til å forlate regnskogen som da blei nasjonalpark for å beskytte fjellgorillaene. Resultatet er at de har fått gratis jord å dyrke, gratis legehjelp og selger kunsthandverk til turistene og danser for dem. Om de virkelig er pygmeer, tviler jeg på. Ansiktstrekkene deres tyder ikke på det, og ikke er de veldig mye lavere av vekst enn andre stammer i området heller. Sannsynligvis er Batwa en bantustamme som har levd lenge i regnskogen, og blitt småvokste pga. ensidig kosthold. Nå med variert  kost skyter de i været.

Fra Bwindi dro vi nordover gjennom Queen Elisabeth Nasjonalpark, og passerte da nær grenseovergangen til Kongo ved Ishasha. (Der løvene klatrer i trærne.) Store vogntog fra FN og Røde Kors på veg til eller fra Kongo lagde tilløp til kaos på den regntidsglatte vegen. Flaks at vi ikke var ei uke seinere ute, for da strømmet det plutselig omlag 40 000 kongolesiske flytninger over grensa akkurat her.

Vi overnattet i Fort Portal, og hadde tenkt oss ned i Semlikidalen, men det gikk ikke denne gangen heller. Alt regnet hadde ført til jordras som stengte halve vegen. Hadde vi dratt ned, kunne resten av vegen også rast bort mens vi var der. Det tok vi ikke sjansen på.  Isteden kjørte vi til kratersjøene sørøst for Fort Portal og til Kibale Nasjonalpark. Der fikk vi med oss en guide for å oppspore sjimpanser. Det var en mye mer av en villmarksopplevelse enn gorilla-opplegget. Guiden kjente heldigvis regnskogen godt etter å ha jobbet der i 33 år. Vi la i veg og han så etter spor, lort og halvspiste fikener pluss lyttet. Etter å ha bakset rundt dette villniset i over 2 timer, fant han så endelig tre sjimpanser som vi fulgte i håp om å komme på foto-hold. Etter en stund gikk det opp for oss at det var 5 sjimpanser bak oss også. Vi hadde nærmest havnet midt i flokken. Vi fulgte dem til de kom til et svært fikentre som de klatret opp i for å høste.

Til mine gamle arbeidsmarker.    

Vel tilbake i Kampala byttet vi til mindre bil uten sjåfør, la i veg for å besøke noen av de stedene jeg hadde jobbet for 45 år sida. For det første var det bygd helt ny og mer direkte veg til Mbale, så man ikke lenger behøver å kjøre om Tororo.

Mbale var ikke så veldig endret, bortsett fra at gatene og fortauene var dårlig vedlikeholdt. Mbale var jo i si tid den byen i Uganda med størst andel asiater, og de satte naturligvis sitt preg  på byen. Nå var bare noen få vendt tilbake. Mount Elgon Hotell var av omtrent samme standard som i gamle dager. Staten hadde solgt det til en ikke-tilstedeværende italiener.

Mange husker sikkert «Kolsås-toppen» bak Mbale ? Den har i løpet av 45 år skiftet navn fra Nkokonjeru til Wanale. Ganske rart, men aldri så galt at det ikke er godt for noe; Wanale er jo mye letter å huske. Nå går det en dårlig grusveg opp der, etter at det er bygd TV-master nær toppen.

Også Mbale Sports Club var omtrent som i gamle dager, med både svømmebasseng og tennisbaner i drift. Golfbanen derimot grodde igjen, men folk hadde iallfall ikke fått slå seg ned der – foreløpig. Jeg fant også huset «mitt», sjøl om grusvegen dit nå bare var to hjulspor. Det var et trist syn. Huset var «privatisert». Nåværende eir var veldresset og hadde fin bil, men sans for å holde hus og hage i orden hadde han ikke.  

Fra Mbale kjørte vi opp til Sipi og Kapchorwa på nordvest-sida av Mount Elgon. Der var det bygd en helt ny asfaltert fjellveg. Kapchorwa, som i gamle dager var et par duka-er  og et statlig gjestehus, var nå blitt kommunesenter og en liten landsby. Kommunen som i gamle dager het Sebei, heter nå Kapchorwa. Ordet Sebei er nærmest bannlyst . Det er nemlig en mistydning av stammenavnet sabiny som britene gjorde seg skyldige i. (Britenes språkøre må det være noe rart med ; at de mistolket Mombai til å bli Bombay rimer liksom litt, men å få sabiny til å bli sebei !?)

Sipi hvor jeg  hadde arbeidsleiren min i si tid, er nå blitt litt av en turist-magnet med 4 turisthytter. Der jeg hadde campen min ved sida av det beskjedne statsgjestehuset, lå nå den dyreste av turisthyttene, med flott utsyn til den nederste og høyeste av Sipi-fossene (99m. fritt fall). Artig var det å kunne konstatere at det fortsatt er ørret i elva ovenfor den øverste av Sipi-fossene.

Dessverre blei det ikkeno´ gjensyn med Karamoja. Av alt jeg har opplevd i Afrika er nemlig karamojongene og deres levesett det mest opprinnelige og fascinerende jeg har kommet i nærkontakt med. Og like urørt av utviklingen er de visst fortsatt, bortsett fra at de nå har skaffet seg kalashnikover istedenfor spyd, pil og bue. Dessuten har noen av dem slått seg på landevegsran. Noen uker før vi hadde tenkt oss dit, skjøt de på en buss som ikke ville stoppe. Én passasjer blei drept – ironisk nok en karamajong.

I si tid hadde jeg kontrollen med legging av nytt asfaltdekke på hovedvegen Mbale – Tororo – Kenya. Derfor la vi tilbaketuren om Tororo. Også denne byen var omtrent som den gang. Men turen opp på Tororo Rock var blitt mye lengre og brattere enn den gang. Utsynet fra toppen var det samme fantastisk vide, bortsett fra at vi nå måtte dele det med en TV- og en mobiltelefonmast. Derfra så vi bl.a. fortsatt ned på en velholdt golfbane! Det er noen få ugandere, briter og mange indere, som jobber ved Tororo Cement, som holder liv i den.

John Hanning Speke og Nilens kilde.

Som alltid, hadde jeg fiskestanga med, og da vi var på veg tilbake til Kampala stoppet vi i Jinja og leide en lokal båttaxi for å dorge etter nilabbor i nilens utos fra Victoria-sjøen. Fiskeresultatet blei null, men båteieren var en interessant kar. Han kunne fortelle at da Speke kom hit i 1862, var han naturligvis usikker på om dette var samme elva som renner ut i Middelhavet i Egypt og der kalles Nilen . Derfor spurte han de innfødte hva elva het. De svarte Kirra som nærmest betyr strykene – og det kan passe bra på Nilen nedenfor Victoriasjøen. Men det oppfattet ikke Speke som noe navn, og maste videre om hva som var navnet. Da svarte de nai-le som betyr «vet ikke» på lusoga( ?). Speke blei veldig glad, og erklærte at han hadde funnet «this source of the Nile», som det betegnende står på minnesmerket over «oppdagelsen» på vestsida av utoset. For sjøl britene som reiste monumentet i kolonitida, innså at det var andre steder som også kunne regnes som Nilens kilde. Når man i dag regner Nilens lengde (som verdens lengste elv) måler man den visstnok fra en sjø på grensa mellom Rwanda og Burundi, hvor Kagerea-elva starter.

Men sjøl om Speke var sikker på at han hadde funnet Nilens kilde, tvilte mange på det bl.a.  Livingstone, som noen år seinere var sikker på at han ville finne Nilens kilde i Zambia, da han hadde oppdaget at Luapula-elva der svinger rett nordover før den renner inn i Kongo. Så rotet han seg så bort i Bangweulu-sumpen , for å finne kilden til Luapula/Nilen – og døde av det ! Triste greier, for å finne et punkt på kloden som de innfødte alltid hadde visst om. 

Noen observasjoner og vurderinger.

Den største endringen på de siste 45 åra, er at uganderne er blitt 4 ½ gang så mange ! Og det syns – særlig i utkanten av de større byene og langs hovedvegene, hvor det bor en masse mennesker i skurliknende hus, og lever av å selge ting og tjenester til hverandre.

Ellers var Kampala den største skuffelsen. Sentrale deler med gamle og nye prestisjebygg er velholdt. Men byen har ellers vokst uten plan og kontroll til en stor halvegs-slum med dårlige gater og en kaotisk trafikk. Jeg var stolt da jeg greidde å kjøre leiebilen vår helt tilbake til Steven´s Banda Inns uten assistanse. Men kjøre i Kampala om kvelden turte jeg ikke. Makan til kaotisk trafikk som det er der fredags- og lørdags-kveldene, har jeg aldri sett.

Ellers var det positivt å registrere at Uganda har et oppegående system for vegvedlikehold, sjøl om budsjettene for vedlikehold av de asfalterte hovedvegene ikke alltid hadde holdt tritt med trafikkveksten. Vi så ikke en eneste vektkontroll, og det betyr nok at mange vogntog kjører med overlast også. Men positivt er det at Uganda har verdens mest ubehagelig, effektive fartsdumper!

Forbausende nok er kiswahili mindre populært nå enn i gamle dager. Årsaken er at Amin og hans stammefrender og håndlangere brukte dette språket for å kommunisere med det bantu-talende flertallet. (Men det vil nok endre seg ettersom det østafrikanske samarbeidet skyter fart igjen.)

Entebbe var en positiv overraskelse ved at byen hadde beholdt sitt parkmessige preg med brede gater og lite skurbebyggelse. Riktignok var det kommet til en del nye flotte hoteller, men ellers så byen omtrent ut som for 45 år sida. Til og med en del av departementene lå der ute fortsatt. Ministry of Works hadde fått Transportation lagt til navnet, men lå på samme sted.

Litt lureri var vi utsatt for. Ikke sjelden prøvde de seg med en egen wazungu-pris, f.eks. i matatuene, som gjerne var det dobbelte av det de innfødte betalte. Og noe tigging opplevde vi, men det er flere tiggere i Bogstadvn og på Karl Johan enn vi så i Kampala. Likevel er det hjerteskjærende når de der setter ut spebarn på fortauet for å tigge !

Uganda er kommet seint i gang med å utvikle moderne turisme. I forhold til Kenya, Tanzania og Botswana, for ikke å snakke om Sør-Afrika, har de mye å ta igjen. Men på mange måter har landet mer å by på enn disse, konsentrert på et lite område. Alle utlendinger forlot jo Uganda (alle asiatene blei kastet ut) så de starter nokså fra bar bakke. Kanskje er det like bra. I de andre landene jeg nevnte, står det alltid minst en muzungu og puster de innfødte i nakken og gir ordrer – enten det gjelder safari-selskaper, hoteller eller turisthytter. I Uganda opplevde vi iallfall lite av det (bortsett fra «rafting» på Nilen og strikkhoppingen der). Det betyr at uganderne sjøl må ta ansvar og få tingene til, på sin litt uprofesjonelle måte. Det går litt treigt,  av og til ergret vi oss, men oftest var det bare til å smile av. Merkelig var det f.eks at priser for å komme inn i nasjonalparker og for å betale en guide eller bærer var fastsatt bare i US$ og ikke hadde noen fast U-shillingpris. For oss som ikke reiste rundt med dollar, måtte de så hver gang regne om til shilling, men hadde ikke dagens kurs og tok den siste de hadde hørt om. Flere hoteller og restauranter vi var innom hadde skilt med Visa- eller Diners-kort, men tok likevel ikke kort lenger. Dette er ikke bra, for i klartekst betyr det at  ansatte på disse stedene har forsøkt seg på snusk slik at kortselskapene har brutt samarbeidet.

Men når ugandere flest er veldig vennlige, gjestfrie og hjelpsomme, bærer man over med slikt. Og det er mitt bestemte inntrykk at uganderne «dei skal koma om inkje så brått».(Vi var opplagt for optimistiske for 45 år sida da vi snakket om å «brigde the gap», og mente at bare de fikk litt eksperthjelp i starten, skulle de ta oss igjen løpet av noen tiår.)