Ettersom kongeriket har stortingsvalg mandag 14. september, er vel selvopptattheten nær maksimum så det har antagelig gått nyhetsmediene hus forbi at vi har hatt litt uro i Kampala de siste dagene. Folk er drept og tåregassen har ligget over deler av byen, baganda er sinte.
Buganda skulle feire sin årlige Ungdomsdag denne lørdagen, 12. september, og hadde lagt feiringen til Kayunga, sentret i distriktet av samme navn. Det ligger langs Nilen, på vestsiden opp mot Kyogasjøen, det er et av de mange distriktene som er dannet for å ”bringe tjenestene nærmere folket”. Tidligere var det en del av Mukono og grenser mot vest til Nakasongola.
En liten folkegruppe som heter banyaala hevder at Kayunga er deres ”hjemland” og har valgt seg sitt eget ”kulturelle overhode” og unnsagt kabaka, kongen av Buganda. De er ingen del av kongeriket hans, sier de. Majoriteten i distriktet som er baganda, er rimeligvis ikke enige i det, selv om Presidenten har gitt sitt mer eller mindre stilltiende samtykke til banyaalas påstand. Han har åpenbart gått surr i tallene der. Like åpenbart har Mengo, ”regjeringen” i Buganda, sett en mulighet til å lage vanskeligheter for Museveni ved å legge en feiring til denne byen. De er sure på ham fordi han angivelig skal ha lovet dem en føderal forfatning i sin tid, i bytte for støtte i krigen mot Obote II og Okellojuntaen. Under krigen hadde han et møte med den nåværende kabakaen, Ronald Mutebi II, de ser ikke ut til å være helt enige om hva som ble avtalt den gangen.
Regjeringen satte foten ned for den planlagte feiringen i Kayunga, de kunne ikke garantere for kabakas sikkerhet sa de. Det høres litt snodig ut, folket der er overveiende baganda, 30-40%, banyaala utgjør ifølge en offentliggjort statistikk mindre enn 3%. Mer troverdig er det at de ville demonstrere hvem som har det siste ordet her i landet. Katikkiroen, ”statsministeren”, ble stoppet da han ville kjøre inn i Kayungadistriktet for å være med på forberedelsene til det kongelige besøket.
Da ryktet nådde Kampala om at han var arrestert, brøt helvete løs. De fleste opptøyer her i byen starter i Kisekka marked, nede ved Nakivubokanalen mellom Old Taxi Park og Makerere Kivulu. Disse var ingen unntagelse. Ettersom den livligste handelen i det markedet dreier seg om bildeler av mer eller mindre tvilsom opprinnelse, var det ingen mangel på bildekk å sette fyr på. De lukter vondt og lager mye svart røyk.
Det begynte torsdag ettermiddag og storparten av byen var i opprør i løpet av en snau time. Andre deler av Buganda sto også på ende, verst var det i Masaka. Selv hadde jeg tilbragt formiddagen på Makerere og dro derfra i ettiden, ut Østre port og via rundkjøringen der Bomboveien og Gayazaveien skiller lag, opp til Kisementi for å spise Tilapia Meunière til lunsj på Crocodile. Mens jeg satt der, begynte jeg å få bekymrede telefoner fra venner som visste hvor jeg hadde vært. Om jeg hade kommet meg helskinnet ut? Da var Wandegeya, rett utenfor universitetet, et av de verst rammede områdene i byen. Jeg hadde ikke lagt merke til det ettersom jeg hadde passert ut litt ”for tidlig” og dessuten en annen vei.
Turen hjem til Ntinda var også fredelig på det tidspunktet, vi hadde vel egentlig ikke noen føling med opptøyene før i går kveld. Da kom en av skolejentene mine som visste at jeg skulle bort til Kiwatule og ha et møte med Dr. Fred (han med The Child is Innocent”) og sa at hele Ntinda var full av politi som slo løs på folk. Hun hadde nettopp vært ute. Om det stemte, var det gått nokså fort over, jeg så ikke en eneste politfigur da jeg kjørte ut litt etter.
Sent i går kveld avlyste kabakaen besøket i Kayunga og vi tenkte det kanskje skulle bli litt roligere, men det har kanskje ikke slått til. Da jeg ringte en venninne i Kyebando i dag, var hun vettskremt og våget seg ikke ut, de skjøt over alt, sa hun, og var ikke til å rikke. Alle holdt seg inne, ingen ville risikere noe, hverken fra politi eller bråkmakere. Min gode venn Gilbert, formannen i Landsby nr. 12 i Ntinda sogn, fortalte meg nettopp at det var rolig de fleste steder nå, men at kanskje Kyebando hadde vært spesielt utsatt for plyndrertokt. Sjefsinspektøren for politiet, Kale Kayihura, har gitt ordre om å skyte for å drepe, vi får se hva avisene har å fortelle i morgen og dagene fremover.
Samme Gilbert ble overrasket da jeg fortalte at Maama var på vei til Ishaka i Bushenyi, vi har en nevø der som skal tilbake på skolen. Ingen slipper forbi Busega på Masakaveien, sa han. Foreløpig har jeg ikke klart å få kontakt med fruen, men jeg håper virkelig at hun ikke har snublet borti alvorlig trøbbel. Kanskje jeg finner ut av det før dette brevet er ferdigskrevet.
Det vi ser er på mange måter frukten av en utvikling i retning av ”stammepolitikk” som har foregått en god stund. Uganda har 94 distrikter nå, det er et forvaltningsnivå som omtrent svarer til våre fylker. Noen er av frimerkestørrelse, omtrent som Vatikanet, men med ressurser som unektelig er noe magrere. Offisielt er dette et utslag av en villet desentraliseringspolitikk som ingen utenfor regjeringen tror noe særlig på. For det første har hvert nye distrikt en full oppsetning av valgte og administrative verv som regelmessig går til folk som kan tenkes å ha en gunstig innflytelse på stemmegivningen i vedkommende del av landet. De har god grunn til å kjenne seg takknemlige for sine nye posisjoner som gir et utall muligheter for en liten ekstra inntekt her og der. For det andre imøtekommer disse nye distriktene ønsker fra ofte ganske små etniske grupper om å ”styre seg selv”. Ettersom de geografiske grensene mellom de ulike folkeslagene i dette landet ofte er litt diffuse, har dette ført til konflikter i tillegg til de normale eiendomstvistene som vi har mange av.
Kronen på verket satte presidenten nylig i et brev som riktignok ikke var ment for offentligheten, men havnet der likevel. I Bunyoro er det stridigheter, særlig i Kibaledistriktet, mellom banyoro og innflyttere, ”bafuruli”, som for det meste er bakiga. Ettersom bakiga er en slags ugandisk kombinasjon av jærbuer og sunnmøringer som ”står der andre falt”, blir de lett upopulære utenfor sin hjemstavn i Kigezi. Slik også i Kibale og ellers i Bunyoro. For noen år siden måtte den valgte LC5-formannen i Kibale, ”fylkesordføreren”, fratre på Musevenis ordre fordi han var mukiga, til fordel for en munyoro. I det omtalte brevet foreslås det at visse posisjoner i Bunyoro skal ”gjerdes inn” og forbeholdes etniske banyoro. Det gjelder LC5-formenn og parlamentsmedlemmer blant annet.
Museveni er i ferd med å oppdage at det ikke er lett å gjøre alle til lags og høster det han har sådd. Distrikter etter etnisitet og ”inngjerding” av posisjoner til fordel for ”innfødte” svekker ikke nettopp Bugandas krav om at Museveni må oppfylle sitt angivelige løfte om en føderal forfatning. Det er litt rart at en kløktig rev som Museveni ikke har sett de mulige følgene av de etniske frislepp han har tillatt. Nå høster han det han har sådd, frem mot valget har han atskillig skadekontroll å ta seg av. Det er mindre enn halvannet år til og baganda har lang hukommelse, trakassering av kabaka tåles dårlig.
Og fruen hadde sluppet gjennom Busega. Hun hadde bordet en matatu, minibuss, på Constitution Square og sjåføren hadde funnet det fornuftigst å kjøre derfra da det begynte å vise seg tegn til uro. Da må det ha sett stygt ut, for de venter helst til bilen er full og vel så det, denne gangen dro han av gårde med bare to passasjerer. Med bare fire mennesker i bilen, uten noe som kunne tyde på onde hensikter, hadde de sluppet gjennom militærpolitiets veisperring i Busega og de etterfølgende for hver femte kilometer til Masaka. Da jeg fikk tak i henne på telefonen, var hun i Mbarara.
Kampala, 12. september, 2009
Cato