av Karl H Solberg

Enock Ayebale

Åge Rønningen og undertegnede fikk anledning til, i forbindelse med det årlige prosjektbesøk og møter høsten 2009, å stifte nærmere bekjentskap med Enock – vår mann i NOFU/VEDCO prosjektet i Kalagala, Luwero.

Enock er en person med allsidige interesser og talenter. Han har omsorg for sitt lokalsamfunn og vilje til å hjelpe sine ”brødre” og ”søstere” på grasrota  i prosjektet.  Det viste seg at Enock, i likhet med Åge, spiller piano, dvs Enock spiller syntesizer, men det blir jo mer og mindre det samme. De fant hverandre i musikken, og vi ble invitert til Wobulenzi, der Enock og familien bor, til å overvære gudstjeneste på søndag formiddag. Enock står for musikken.

Enocks kone og datter

Etter litt feilkjøring havnet vi ved en annen kirke. Her traff vi Herman, som er Enocks kollega i prosjektet i Kakooge, Nakasongola. Herman, som var i sin beste søndagsstas, ledsaget oss til ”Enocks kirke” og tok del i gudstjenesten der.

Det viste seg imidlertid å ikke være en kirke vi kom til, men et klasserom i en videregående skole omgjort til gudshus på søndag. På et bord foran tavla var det lagt en hvit duk, som gikk langt ned mot gulvet, og på duken var det et kors. Med enkle hjelpemidler skaper man den rette stemningen.       

Gruppebilde etter gudstjenesten

Ved ankomst var gudstjenesten, eller underholdningen om en vil, alt i gang. Vi ble ledet fram til æresplasser, til to plaststoler. De andre satt på trebenker.  

Skolebygningen, hvor gudstjenesten foregikk, er faktisk Enocks egen skole. Han eier og driver den. På det meste har de opp mot 280 elever, og 14 lærere (hvis jeg husker riktig). Selv bor Enock og familien omtrent vegg i vegg med skolen. Kona er lærer i en barneskole.

Etableringen av denne videregående skolen bygger på ideen å hjelpe barna i nærmiljøet, å gi dem en så god start i livet som mulig. Elevene har jevnt over gode resultater i forhold til andre skoler, i hvert fall sammenlignet med statens skoler. Det er et slit med å få endene til å møtes, betrodde han oss. Skolen ligger ca 1 km nordover etter hovedveien fra VEDCOs kontorer i Wobulenzi, og her står det et skilt (se foto) på høyre siden av veien, hvor en tar av til skolen.

Enocks videregående skole

På skolen har de et kor, som sang og danset, med Enock som akkompagnatør. En jente med en fantastisk stemme var forsanger. Hun brukte mikrofon og høyttaler, så det ljomet ikke bare i klasserommet men også utover i nabolaget. Det var ikke mange sjelene til stede, men det skulle en ikke tro når en hørte sangen fra det lille rommet. Forestillingen var en minneverdig opplevelse. Noen av jentene hadde uniform. I sluttsekvensen hadde alle skiftet til en annen uniform, og de var så fine alle sammen. Mot slutten var det en lærer på skolen som holdt preken. Han begynte forsiktig med lav stemme, men økte på etter hvert. Det var tydeligvis viktig med kraftig stemme for å gi budskapet tyngde.

Med Åge og meg som æresgjester, som ble ønsket hjertelig velkommen, var det ingen vei utenom – vi måtte opptre. Åge hilste forsamlingen og spilte på synthesizeren, til stor applaus. Jeg fortalte litt om Norge. Til slutt var det kollekt, og fotografering av alle til stede.

Enock ligger ikke på latsida, talentene blomstrer. Han komponerer og spiller musikk. Vi kjøpte en DVD av ham der han selv spiller og skolekoret synger. Riktig bra. Hans interesse og omsorg for lokalsamfunnet, som bl.a. har manifestert seg i denne videregående skolen, smitter tydeligvis over i arbeidet for målgruppen i ”vårt” prosjekt.  Enocks innsats for prosjektet er veldig bra. Vår oppgave er å vise interesse for det han gjør og gi fortjent oppmuntring. Det er forhåpentligvis til hjelp for ham at vi diskuterer faglige utfordringer, følge opp med spørsmål om framdriften og problemer og bidra med nye tanker og ideer.  

Enock kommer fra vestområdene i Uganda. Hans barndom var å ta del i gårdsdriften. Faren lærte ham å arbeide og å være utholden. Det var ikke snakk om gå fra jordet før dagens akkord var unnagjort, selv om sulten gnaget. Dette har han tatt med seg gjennom livet, og det preger hans arbeid i VEDCO.

Vi er også spesielt glad for at han har vist interesse for NOFUs arbeid med å få i gang en skolehage i Walukunyu, selv om den ligger utenfor ”vårt prosjekts” geografiske området i Nakasongola. Han har påtatt seg å følge opp skolehagen, å gi lærere og elever opplæring samt skaffe tilveie plantemateriale. Vårt mål for skolehagen er å utvikle den til en demonstrasjonshage, til motivasjon for andre. Målet er også at elevene på skolen kan lære om produksjon av grønnsaker og frukt, og ikke minst i perioder kunne få spise seg mette av egenprodusert mat. Det er allerede rapportert om stor glede blant elevene over mat fra skolehagen. Frammøtet på skolen var svært god da de hadde noe å høste i hagen.  

Samarbeidet med Enock og de andre i VEDCO skaper glede og entusiasme. Enock jobber ikke bare for lønna, men ser på sin innsats for fattige småbrukere som et livsverk. Vi er imponert over innsatsen til alle sammen.

Hele familien utenfor Enocks hus