Landsbyprosjekt og skolestart
Før jul kom min venn Lawrence med et lite manuskript han ba meg kikke pÂ, om det var OK, om engelsken var riktig? Han var misfornøyd med tilstanden i landsbyen han kommer fra, Namengo ved Budaka i Pallisa. Distriktet er blant de som ligger etter utviklingen i andre deler av Uganda, folk kjenner seg lavt prioritert, mister initiativ og foretrekker â sitte med sugerør i pombepotta. I den er det et tyktflytende milletbrygg som gir avstand til dagliglivets fortredeligheter, men særlig tiltakslyst gir det jo ikke. Manuskriptet til Lawrence var en appell til landsbyfolket om innsats for â bringe Namengo pâ fote igjen og gjøre noe for at det skulle bli et bedre sted â være fra.
Da jeg kom hjem etter juleferien, fortalte han meg hvordan det var gÂtt med appellen. Mer enn hundre mennesker var kommet for â høre pâ ham, og det hadde slÂtt an det han hadde â si. Det ble dannet kommitZˇ for å komme videre og utvikle et senter i grenda. Lawrence har lånt penger for å få hånd om den marken som er nødvendig til formålet og man er enig om hovedtrekkene i en liten plan for området i nærheten av pombehyttene, eller «restaurantene».
En viktig del av initiativet er å få ungdommen interessert i noe annet enn sugerørene de ser foreldrene hygge seg med. Sist helg var det fotballturnering. Fire lag hadde de satt sammen, finalen gikk søndag ettermiddag. Under et tidligere besøk hadde komitZˇen bedt meg komme for å overrekke trofZˇet til det vinnende laget, så derfor var vi oppover så godt som hele «familien», Lawrence, Annet og Scovia foruten meg selv, Agnes ble hjemme for å passe huset. Bortsett fra fotballturneringen var det ikke stort som hadde skjedd siden sist, men den gikk de opp i med liv og sjel. Lawrence og jeg var æresgjester sâ vi opptrÂdde i jakke og slips. Banen hadde et sterkt diagonalfall og topografien for øvrig ville nok heller ikke funnet nÂde for et kritisk øye. Lagene hadde hver sin omgang med en kombinasjon av motbakke og motsol, spillet bar unektelig noe preg av det. Men det var imponerende â se innsatsviljen, det barføtte tilslaget pâ ballen var upÂklagelig og en god del av guttene hadde ferdigheter som kunne gitt dem plass ihvertfall pâ et hvilket som helst 2. divisjonslag i Norge. Draktkoden var enkel, det ene laget spilte i bar overkropp, det andre med en eller annen trøye.
Lenge sâ det ut som kampen skulle ende uavgjort, men ut i annen omgang klarte mÂlmannen pâ trøyelaget â somle ballen bak og pâ feil side av mÂlstanga. Resultatet ble 1 – 0 og jeg fikk den store ære â dele ut «Guloba Cup» til det trøyeløse laget.
Ellers har titusenvis av madrasser vært pâ farten langs veiene denne søndagen og mandagen. Hver eneste landeveismatatu hadde minst en sammenrullet skumgummimadrass hengende bakpâ eller surret til takgrinda, et stort antall andre slags biler var fullpakket med madrass og utstyr for øvrig som kreves for en termin pâ internatskole. Det var skolestart mandag 4. februar og terminen varer ut i mai. For min del kjørte jeg Scovia til skolen i Iganga sammen med madrassen hennes, to blytunge kofferter, vaskefat, myggnett og diverse smÂtteri foruten en blâ bøtte med lokk. Turen til Iganga tar knappe to timer. Pâ veien bortover sâ vi en nykollidert matatu i Mabiraskogen like hitenfor Jinja, den mÂtte ha støtt front mot front i noe riktig stort og tungt etter skadene â dømme. Den var flyttet ut av veien da vi kom forbi, motparten hadde tydeligvis vært i stand til â kjøre derfra, men veien var fremdeles full av glassbrott. Pâ hjemveien sâ jeg resultatet av at to matatusjÂfører hadde hatt forskjellige oppfatninger om kjørereglene i en rundkjøring ved Jinja, ihvertfall den ene hadde fÂtt et ublidt møte med frontruta. Det var en stor prektig rose i det laminerte glasset foran sjÂførplassen.
Den generelle fartsgrensen her i landet er 80 km/t, men det ser ikke ut til at mange vet om det, ikke trafikkpolitiet en gang. Sâ hender det at det dukker opp et rundt skilt med rød kant og et femtitall inni. Da senker vi farten fra 130 til 100 og legger oss pâ hornet. Er det mørkt, slÂr vi i tillegg pâ katastofeblinklyset. Jeg har visst skrevet noe om ulykkesstatistikk før.
Africa Nations’ Cup nærmer seg slutten borte i Mali. Uganda klarte ikke â kvalifisere seg, men interessen er likevel stor. Enhver liten kro med fjernsynsapparat og adgang til den riktige kanalen er proppfull av skuelystne nÂr det er kamp. Lawrence og jeg var borte pâ vÂr «Pork Place» her i Ntinda i gÂr kveld og sâ Kamerun slâ Egypt 1 – 0 i kvartfinalen. Det var ikke helt samme spillet som i Namengo!
Cato