Besøk m.m.

Det har vært to-tre hyggelige og delvis hektiske uker med Tor på prosjektbesøk medbringende ytterligere ekspedisjonsdeltagere til en runde i Rwenzori. Den begivenheten blir nok behørig dekket i Tors neste reisebrev. Selv har jeg en VaU-Teskjorte og overskuddslageret av turproviant som et minne. Sist lørdag avsluttet vi besøksperioden med en «barbecue» i hagen min, vi ble et assortert utvalg mennesker etter hvert, omkring tyve i tallet og Tors nevø Helge satte et antall unge pikehjerter i heftig banken. Jeg fikk det bekreftet et par ganger så sent som i går, sist på en mottagelse i den norske paviljongen på den internasjonale messen i Lugogo.

Så er det «back to normal». Studieåret startet ved månedsskiftet og nå er vi i full gang. I morgen har jeg min andre forelesning for året og studentene er i sving med registreringer i det området de skal bearbeide i semesteroppgaven sin frem til eksamensperioden i januar/februar neste år. Fjerdeårsstudentene er tre ganger så mange i år som i fjor, så oppfølgingen på tegnesalen kan bli litt mer arbeidskrevende enn sist.

Storparten av arkitektstudentene har eksamensresultater fra «A-level» som kvalifiserer dem til statsstipend, de er «Government sponsored». Det vi si at de får dekket obligatoriske avgifter og husvære. Mat, studiemateriell og andre utgifter må de dekke selv, og det er ingen umulighet selv om det kan gå mye i «posho and beans» for enkelte, variert med matooke. De fikser det på et vis. Hvordan de privatfinansierte studentene klarer seg som ikke har svært rike foreldre eller andre slektninger til å betale for seg har jeg vanskeligere for å forstå. Det vil si, basert på erfaringer jeg høster etter hvert begynner det å ane meg. De fleste som har vært her på besøk nordfra har oppdaget, kanskje før heller enn senere, at folk har litt slakkere sperrer på å spørre om pengehjelp enn vi er vant til. Studenter er ikke noe unntak, og etter som det ikke finnes noen form for organisert studiefinansiering utover statsstipendiene for eksamensheltene, er vi på vei mot et system som ligner middelaldrens tiggerstudenter i Europa.

Det er ikke småsummer det er snakk om. Semesteravgiften alene er på 900 000 shilling, dertil kommer eksamensavgifter, registreringsavgift og annet så det er plutselig over en million. Husværet koster minst 300 000 per semester, for den som er heldig å få plass i en av «hallene» på campus. I hostel utenfor kan det fort bli en god del mer. Bygging og drift av «Student Hostels» er for øvrig en vekstnæring i Kampala. Med tillegg av matooke, papir og blyanter, en og annen bok og kopieringsutgifter, er den andre millionen fort passert hvert semester. Det svarer til NOK 10 000 og høres som småpenger for norske studenter med Lånekassa i ryggen, men det er et enormt løft for dem det gjelder her.

Alle med rosa hudfarge (det er jo den riktige betegnelsen på «hvitheten» vår) er i utgangspunktet å betrakte som rike mennesker. Etter forholdene er vi det også. Dermed er det ikke til å unngå å få nesten daglige spørsmål om hjelp med et eller annet pemuniært problem. Noen ganger er det ikke så vanskelig å finne en utvei til å si nei på en grei måte, men i forhold til studenter og skoleungdom er det pinefullt. Etter hvert har jeg funnet ut at det eneste jeg kan gjøre for dem er å nevne dem i denne spalten her, og vente på at noen kanskje føler seg kallet til å tre støttende til. Denne gangen har jeg to:

Oola Fred
er medisinerstudent på Makerere/Mulago, han er «Government sponsored» men mangler dekning av alt annet, blant annet kommer det til å bli laboratorieutgifter dette året som er det midterste av fem. Akkurat hvor mye han trenger, vet jeg ikke, men jeg gjetter på henimot en million shilling for hele studieåret, det vil si NOK 5 000 omtrent.

Namanya Nicholas
er Bachelor of Urban Planning fra Department of Geography, Makerere. Han har kommet inn på et videregående kurs i Urban Design på Department of Architecture og vet ikke sin arme råd med å få tak i de to millionene han trenger for å være i stand til å ta imot plassen.

Er det noen «der ute» som vil hjelpe disse ungdommene, kan de sende meg en e-post: cnl@utonline.co.ug så skal jeg formidle kontakten videre.

Dette var i grunnen hovedærendet mitt denne gangen. Men jeg kan jo ikke slutte av uten å nevne at det er Independence Day akkurat i dag når jeg skriver dette, 9. oktober og akkurat 40 år siden flaggbyttet ved Kololo Air Strip. Feiringen skal foregå der i dag også, det har vært mange soldater å se der omkring i det siste, og i dette øyeblikk settes kanskje paraden i gang. Akkurat vår stil er det jo ikke, og Uganda er et atskillig mer militarisert samfunn enn de fleste norske venner av Uganda liker. Slik disse førti årene har artet seg, er det kanskje ikke så rart at det er blitt sånn, og med en krig gående på sekstende året oppe i nord, er det forklarlig at det fortsetter. Forhåpentlig er det sant som det ser ut og som de sier at det som skjer der oppe nå, er de siste krampetrekningene fra Joseph Kony og hans «Lord’s Resistance Army». Slutt på den krigen og starten på en gjennomgripende siviliseringsprosess er det beste ønsket jeg kan komme på for Uganda denne dagen. Om hovedbegivenheten ved femtiårsjubileet om ti år er noe annet enn en militærparade, har vi omsider kommet et stykke på en god vei.

Kampala, 9.10.02

Cato